Togturen - et helvete eller en vugge av frihet?

NB: Dette er et innlegg i spalten «Slik har vi det nå» og innholdet representerer skribentens meninger.

«Tiden er et skip som ikke kaster anker», er det et ordtak som heter. Og du verden som jeg føler på at skipet mitt bare fosser av sted. August rakk jeg så vidt å hilse på, før vi er her nå, over halvveis i september, og faktisk nærmere 2025 enn 17. mai i år. 

Jeg ser det på klokken, jeg ser det i kalenderen som fylles opp, og på årstidene som oppleves kortere. Ikke minst ser jeg det i speilet, der skjegget sakte, men sikkert skifter farge og rynkene finner flere lag fra tid til annen. 

Hvor blir denne tiden av og kan noen snart trykke på pauseknappen? Nei vi kan jo selvfølgelig ikke det, og derfor må vi passe godt på tiden vår. Vi må sjonglere og prioritere, vi må bruke, men ikke kaste den bort. Vi må sette av, sette pris på og noen ganger akseptere at ting tar-, ja du gjettet riktig, tid. Tiden går, men den kommer aldri tilbake, og vi er dessverre ikke alltid herre over egen tidsbruk.

For meg går tiden stort sett til repetitive handlinger. Ukene renner av gårde og hovedingrediensene på menyen min består stort sett av fotball, jobb og diverse familiære aktiviteter. Er man heldig får man og presset inn en liten skogstur eller annen utflukt i løpet av helgen. Det er i det hele tatt ikke mange friminutt å spore og ting går stort sett på ren automatikk; «eat, sleep, work/kids, repeat - the story of my life».

Men vi mennesker er ikke maskiner som er ferdig programmert, vi trenger alle pusterom og vi trenger å koble av. Ferie og andre større avbrekk gjør underverker, men jeg tror og vi alle trenger noen små oaser i hverdagen. Der vi kan finne ro og den energien vi trenger i møte morgendagens utfordringer. Har du tenkt over hvor dine oaser finnes? Jeg har nemlig funnet en av mine. Bak de oransje dørene på L2 i retning Stabæk eller Ski.

Etter snart 25 år som «tog-pendler» mellom Oppegård og Oslo, har jeg tatt noen lokaltog i løpet av mitt liv. Mange har gått og noen har dessverre stått. Noen ganger er lufta i vogna bitende kald, andre ganger altfor varm og noen ganger har den rett og slett vært en mangelvare. Det er blitt skrevet og sagt mye negativt om kollektivtransporten i området opp igjennom, og dette innlegget skal overhodet ikke handle om det. For uavhengig av alle mareritt-historiene vi reisende kunne laget en skrekkfilm av, har jeg faktisk begynt å sette mer og mer pris på tiden jeg får på turen. Det føles som om tiden tikker bittelitt saktere der jeg sitter med bena i kryss og tar et kort avbrekk fra de løpende krav og forventinger som venter på den andre siden av perrongen jeg både går av og på.

Kanskje er du av typen som uttrykker «endelig fredag» da helgen aldri kommer fort nok, eller kanskje har det endret seg til «endelig mandag»? Jeg har det heldigvis fint jeg, både i meg selv, på arbeidsplassen og hjemme, og er nok en av dem som både finner gleder og utfordringer, uavhengig av hva ukedagene heter. Men muligheten til å koble av og finne den berømte roen, det skjer på togreisen mellom fritid og jobb, og den tiden har blitt viktig.

For meg er ikke togturen lenger et vakuum av dødtid, men en vugge av frihet, mitt lille Narnia. I de knappe 25 minuttene hver morgen og ettermiddag kjenner jeg på friheten til å bestemme selv hvilken informasjon jeg vil ta inn, enten det er musikk, podkast, feilmeldinger over høyttaleren eller kanskje jeg bare ønsker den stillheten som ligger i ingenting. I en verden hvor vi bombarderes av inntrykk og informasjon, er det ganske magisk å bare sitte der, smått tom i blikket og lytte til ingenting. Jeg kjenner på friheten til å lukke øynene og forståelse for at verden er lukket litt ute. Det er jo tross alt begrenset hva man kan utrette av mirakler der man venter på at dørene lukkes på Hauketo. Kanskje jeg til og med dupper litt av. Jeg får og muligheten til å sette de sosiale antennene i en kort pausemodus, der jeg gjemmer meg for naboen eller den bekjente jeg ellers normalt snakker høl i hue på. Og det er ikke fordi jeg er rar, men tiden jeg tilbringer her, lader faktisk batteriene mine.

Men viktigst av alt, gir togturen meg tid til å tenke. Jeg lar hjernen få jobbe i fri dressur og uten sensur, og jeg skal si deg det er utrolig hva som popper opp av tanker og ideer mellom holdeplassene. Faktisk har jeg klart å forme tankene rundt dette innlegget her på toget og må med dette faktisk runde av. For nå må laptopen lukkes, dørene åpnes og jeg er igjen klar til å forlate mitt lille pendlerparadis. Jeg har fått ladet batteriene og er atter en gang klar til møte de krav og forventinger dagen vil kaste på meg. Bring it on!

ANDRE BIDRAG I DENNE SPALTEN:

Unnskyld, jeg har sviktet

Nå handler mye om nettopp det å være ny

– En dag kan det nemlig være din tur å få behov for hjelp og støtte

– Mange har sikkert kjent på den pinlige stillheten når klassekontakt og FAU skal velges