Hva slags «landsby» vil vi være?
Spørsmålet reises av Bibbi Neergaard i denne ukens «Slik har vi det nå».
«Peer, du lyver» ! Slik begynte vår verdensstjerne av en forfatter, «Henrik Ibsen, sin historie om Peer Gynt.
Den datt ned i hodet på meg da jeg så våre to politiske toppledere krangle åpenlyst om innholdet i et foreslått statsbudsjett. Det gikk frem og tilbake med «du lyver» , «jammen, du har gjort det samme før» «jeg gjorde det ikke så mye» eller den mye brukte «jeg kjenner meg ikke igjen». Ifølge min barnelærdom fra gymnaset, dro Ibsen til Italia og skrev stykket der som en reaksjon på at Norge hadde løpt fra sitt løfte til Danmark om å hjelpe hvis de kom i en konflikt.
Og for å hoppe til en annen type scenekunst, nemlig revyen. Husker dere revysangen «Omat att og omat att»?
Det var nesten så jeg kjente omsorg og tenkte «nå må dere holde opp da, unger», hadde det ikke vært for at de faktisk befinner seg på toppen av pyramiden. Da kjente jeg nok en annen følelse overtok.
Kunne vi utgjort en forskjell?
Eskil, vår redaktør i Oavis, hadde et innlegg om feighet da en jente ble åpenlyst plaget på et tog, uten at noen tilstedeværende tok grep. Jeg tenkte Yes!
Det viktige med det innlegget, var nettopp å få satt i gang en åpen debatt om hvor vi vil hen. Hva slags «landsby» vil vi være? Det er en kjent sak at det trengs en landsby for å oppdra et barn.
Jeg leste innlegget som gikk litt i forsvar for ikke å gjøre noe og satte fingeren på «samfunnsansvaret» som er ganske så spredt utover og fragmentert.
Og med 2 års nedstengning har vi blitt særdeles gode på «tenk om ….»
Det blir definitivt ikke bedre med at samfunnets spydspisser med nesten all makt, senker seg ned på et så lavt nivå.
Så kunne jeg ha trukket på skuldrene (noe jeg ofte gjør av slike runder), men i et bredere perspektiv tar jeg i så fall en «Peer Gynt». Vi får det samfunnet vi aksepterer at våre ledere gir oss.
Og siden forandring i all hovedsak, skjer fra bunnen, henger jeg meg på Eskils innlegg. Sett at alle (for eksempel) 15 som satt i togvognen hadde reagert spontant, reist seg opp og spurt : «Hva holder dere på med?»
Jeg garanterer at de hadde stanset umiddelbart. Ja da, sikkert forsøkt å slenge litt med leppa, men den hadde vi klart å parere. Og på den måten får vi satt grenser for hva vi ikke godtar i landsbyen vår.
På den måten hjelper vi ikke bare en redd jente, men faktisk også «de villfarne» unge til å forstå hva som ikke er greit, og forebygger en mulig fremtid i fengsel.
Fra enkelthendelse til samfunn
For som nevnt, har dette en bredere samfunnsmessig overbygning, men bare ved å begynne her, har vi gjort mye.
Hvis barnet ditt ligger i vannet og holder på å drukne, så stiller ikke vi andre spørsmål om hvorfor barnet/ungdommen ikke har fått svømmeopplæring, eller hvorfor den voksne ikke er til stede. Vi hopper resolutt uti og redder barnet først.
Så litt over til hvordan jeg har det nå. For en av grunnene til at jeg kjemper litt for denne landsbyen, er jo at det bor så mange, fine folk her. I alle aldre.
Og så er det så mye kultur her. Det er musikere, diktere, sangere, skuespillere, dansere, og idretter i en hver kategori.
Selv skal jeg kose meg med den nydelige gjengen i Opal, både skuespillere og «sivilister» som bygger kulisser, lager kostymer og finner på spennende måter å få vist oss frem på.
Før det skal jeg en tur innom musikkteateret «Folloekspressen» og få med meg en «halvgal» vilter gjeng av «voksne» som leker seg med mord og selv leke nisse på Julegrantenningen sammen med mine venner i Rotary
Det er noe for enhver smak i vår landsby. Vi sees.
