– En rettferdig verden
OAvis-spaltis Marianne Mørk skriver om kvinners rettigheter og ungdommelig uro i «Slik har vi det nå».
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsenders meninger.
Vi lever i en tid hvor mange av oss kjenner på sinne, men kanskje mest av alt en dyp maktesløshet over alt som skjer rundt oss. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars har fått stor oppmerksomhet, og heldigvis for det! Å kjempe for kvinners rettigheter og menneskeverd er viktigere enn noen gang. Vi kvinner har gått i tog og kjempet for våre hjertesaker gjennom årene. Tenk bare på 70-tallet, da nesten åtte av ti menn var i lønnet arbeid, mens dette gjaldt mindre enn halvparten av kvinnene.
Det var mye å kjempe for – retten til utdanning, arbeid og ikke minst likelønn.
Det er ganske utrolig å tenke på at allerede i 1921 ble 8. mars bestemt som en merkedag, hvor fokuset var på kvinners sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter. Men før den tid, forteller historien oss at i 1917, startet det hele med russiske kvinner som demonstrerte for brød og vann i Petrograd, som en del av den russiske revolusjonen.
I disse dager er FNs kvinnekommisjon samlet i New York, den største møteplassen for kvinners rettigheter. Situasjonen i USA er så anspent for kvinneorganisasjoner at PST var usikre på om det var trygt å reise dit. Men vi har en representant fra Nordre Follo, Mona Wiger, som representerer Fokus, en paraplyorganisasjon for internasjonal likestilling med røtter i den norske kvinnebevegelsen. Deres motto, «PUSHING FOR PROGRESS», er mer relevant enn noen gang, med fokus på kvinners rettigheter, vold mot kvinner og barn, samt kvinner i fred og sikkerhet.
I dag, i 2025, ser vi at kvinners stemmer blir kvalt i flere verdensdeler. I USA har utviklingen gått mange tiår tilbake, og det er skremmende og provoserende at flere delstater har forbudt kvinners råderett over egen kropp med et pennestrøk. Tenk på det: Retten til å ta abort er et utrolig vanskelig valg for en kvinne, men mange barn blir unnfanget gjennom overgrep, incest, eller under sosiale omstendigheter, som gjør at abort kan virke som den eneste muligheten. Nå er de overlatt til å ty til strikkepinner, og mange kvinner vil miste livet etter slike utrygge aborter. Alle kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp og sitt eget liv.
Den kommende generasjonen er opprørt og provosert når den ene loven etter den andre dukker opp, som for eksempel forbudet mot at transpersoner skal delta i amerikansk kvinneidrett. Hva er det som skjer? spør de. Dagens samfunn er jo et mangfold av ulikheter, og over natten gis det en ordre fra en viss mann kledd i rødt slips om at det bare finnes to kjønn: mann og kvinne. Når helsehjelp til transpersoner og deres familier også forbys, lurer man virkelig på hva som foregår, og hvordan noen kan pålegge seg selv overformynderi over andre mennesker. Ja, det er nettopp dette som skjer i disse dager i USA.
Jeg arbeider med ungdommer som er glade for at de bor i Norge, men samtidig er de sjokkerte over det som skjer i verden rundt dem. Mange unge i dag kjenner på uro og angst for fremtiden, og mangel på håp har blitt erstattet med fremtidspessimisme. Dette er forståelig, men derfor er det viktig å ha fokus på dagen i dag og alt det positive vi har rundt oss. Som de sier, vi må også snakke om det positive – på skolen, med venner og familien.
Vi må sette ord på det, samtidig som ungdommen nå er mer opptatt av alt som skjer i verden, som kommer nærmere for hver dag som går, ettersom vi blir overlesset av informasjon fra alle tenkelige sosiale kanaler. Dette angår oss, og vi må kjempe for våre rettigheter, sier de som er 15-16 år. En av dem sa forsiktig: "Jeg lurer på hvordan verden hadde vært hvis det bare var kvinner som styrte?" Det er et tankevekkende spørsmål. Kvinner er gode til å ta beslutninger, de er reflekterte og viser empati – styrker vi dessverre ser som en mangelvare hos mange menn med makt i verden i dag.
Mange av oss som har levd en stund, har vært så heldige å få være med på en positiv utvikling av kvinners rettigheter, og det er med sinne og fortvilelse vi nå ser at mye av det vi har kjempet for, fjernes over natten. Men nye generasjoner må stå samlet og kjempe for en rettferdig og likestilt verden.
God klem fra Marianne
