Eventyret om et passe stort lokalmiljø som forsvant

NB: Dette er et eventyr, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet er derfor fiksjon og representerer innsenders fantasi. Eventuelle likheter med virkelige hendelser er selvsagt helt tilfeldig.

Det var en gang et passe stort lokalmiljø i en arealmessig liten kommune, beliggende litt sør for en hovedstad, i et land langt mot nord. Kommunen som var landets tettest befolkede landkommune var godt over gjennomsnittlig stor i folketall, og landet var rikest i verden.

Denne kommunen var visstnok den kommunen med høyest gjennomsnittutdanning og ettersom 95 prosent av innbyggerne bodde tett på fem jernbanestasjoner må det det ha vært blant de mest lettdrevede i dette verdens rikeste land. Det var riktignok en viss nord-syd konflikt i kommunen, men ellers var den et godt sted å leve for de fleste.

Noen mindre heldige hendelser førte imidlertid til betydelige endringer. Dette verdens rikeste land ønsket seg færre kommuner og oppmuntret til sammenslåinger for å skape stordriftsfordeler. Og for den nye ordføreren i denne lille kommunen passet dette ypperlig med vedkommende sine stortingsambisjoner. Hans parti fikk derfor med seg andre politikere på en veiledende «folkeavstemming», hvor de spurte hva 1.000 utvalgte innbyggere mente om en kommunesammenslåing med en vesentlig fattigere nabokommune i sør. Flertallet av de innbyggerne som ble spurt var motstandere av en slik fusjon. Så i god demokratisk ånd bestemte posisjonspartiene at kommunen skulle slå seg sammen med naboen i sør…..

Historien kunne jo sluttet her, men det aktuelle posisjonspartiet tapte neste valg og den ambisiøse ordføreren fant på noe morsommere å gjøre enn å være en skarve vanlig opposisjonspolitiker.

Den nye, litt større kommunen, slet naturlig nok med både vokseverk og andre utfordringer. Det viste seg at kommuneadministrasjonen fikk vesentlig flere ansatte enn de to gamle kommunene hadde til sammen før sammenslåingen. Et resultat av dette og sikkert en rekke andre uheldige omstendigheter, var at ulike kommunale gebyrer og avgifter økte med noen titalls prosenter sånn her og der.

Dermed måtte jo en god betalt kommunedirektør, med et betydelig sjikt av mellomledere med syvsiffrede lønninger, gjøre noen grep. Hvis ikke blir tallene nederst til høyre i regnearkene fort veldig røde. Så man valgte å kutte i tjenestetilbudet til gamle, unge og frivilligheten, innføre parkeringsavgifter der det var mulig og redusere antall ansatte med direkte innbyggerkontakt. Mellomledere er det jo ikke så lett og bli kvitt, og ettersom «enhver arbeidsoppgave tar den tiden som er avsatt til å gjøre den» har de sikkert også mer nok å gjøre. Etter kommunesammenslåingen måtte det derfor hvert år foretas kraftige kostnadskutt og mange investeringer ble droppet eller utsatt.

Så tilbake til det passe store lokalsamfunnet med sine ca. 10.000 sjeler, tre togstasjoner, fire dagligvarebutikker, to apoteker, noen kafeer og spisesteder, i en nå litt større kommune, i det som fortsatt var verdens rikeste land;

Dette passe store lokalmiljøet hadde også opprinnelig to barneskoler som sognet til en ungdomsskole. Dette var helt i tråd med politikerne og administrasjonens uttalte prinsipper. Så et år ble tilførselen av noen ganske få elever for mye til ungdomsskolen et problem, og dermed ble skolegrensene justert og de elevene som ble til overs måtte flyttes til en skole nord i kommunen.

Politikere og administrasjonen lovte imidlertid at dette var midlertidig og ungdomskolen i det passe store lokalmiljøet skulle utvides slik at man kom tilbake til prinsippet om at to barneskoler skulle «levere» elever til én ungdomsskole. Dette ble vurdert som viktig både i forhold til skoletilbudets kvalitet og at elevene skulle få en naturlig utvikling i sin omgangskrets, uten at forholdene for barn i en sårbar alder skulle bli for store og utrygge.

Men denne litt større kommunen trengte også en helt ny ungdomsskole i nord og nederst til høyre i kommunedirektørens regneark ble det siste tallet mye hyggeligere om flest mulig av elevene fra det passe store lokalmiljøet i stedet for utbygging av den eksisterende ungdomsskolen ble plassert på den nye ungdomsskolen lenger nord.

At noen minutters gangavstand til skolen byttes ut med en liten time med buss og gange for 400-500 elever fremkommer ikke med tall i regnearket, og da teller det jo ikke.

Og politikerne bet på agnet om at her var det penger å spare, så derfor ble det ingen utbygging av ungdomsskolen i det passe store lokalmiljøet.

Etter hvert ble det jo åpenbart at ungdomsskolen i det passe store lokalmiljøet ble for liten både når det gjaldt antall elever og muligheten til å kunne levere tilstrekkelig utdannelseskvalitet til fremtidens skattebetalere. Kommunedirektøren fikk derfor med seg politikerne på utvide den nye ungdomsskolen litt ekstra slik at den hadde kapasitet til å ytterligere 200-300 elever i tillegg. Ettersom den nye litt større kommunen hadde så gode erfaringer med stordriftsfordeler fra kommunesammenslåingen ble dette applaudert av politikerne…..

Og ungdomsskoler med 1.000 elever eller mer har man jo så gode erfaringer med fra andre steder at det ble vurdert som uproblematisk.

Ettersom det allerede var overkapasitet på barneskolene etter andre skoleutbygginger nord i kommunen, og alle litt lenger sør kunne ta toget, fant kommunedirektørens regneark ut at her er det penger å spare om man også fikk lagt ned de to barneskolene i det passe store lokalmiljøet, i verdens rikeste land.

Dermed måtte alle de 400-600 elevene fra det passe store lokalmiljøet sykle eller ta tog og buss fra 5-6 årsalderen. Kommunedirektørens regneark så jo deretter på mulighetene for stordriftsfordeler innen barnehagesektoren…..

Og ettersom regnearkene ikke har noen summer for livskvalitet ser kommunen stordriftsfordeler i å nedlegge andre kostbare aktiviteter i det passe stor lokalmiljøet med skarve 10.000 sjeler.

Og Snipp, snapp, snute så var det passe store lokalmiljøet borte…

NB: Jan Erik Aale er i dag styreleder i Oppegård IL og bosatt på Greverud og satt i kommunestyret i Oppegård kommune for partiet Venstre fra 2011 til 2015.