«Trailer-propp, hentestress og evig snømåking»
Ivar Nohr tar en titt i bakspeilet og lurer hvor den barnlige gleden med vinter tok veien.
Vi gledet oss til snøhauger og brøytekanter ble så store at vi kunne grave huler og ganger. Som store maurtuer hvor vi krabbet rundt eller vi laget oss en liten igloo med stearinlys og en gammel fillerye på gulvet.
Etter skoletid og i helgene gikk vi på ski. Tro endelig ikke at vi hadde oppkjørte scooterløyper. Etter hvert nytt snøfall måtte skisporene gås opp på nytt. Innover i skogen, oppover berget. Belønningen var turen nedover bakkene etterpå. Det gikk fort unna og den lange turen opp, ble unnagjort på en brøkdel av tiden før vi var nede i bygda igjen. Så ble turen registrert på skikortet og attestert av mamma eller pappa. Vi samlet kilometer for kilometer til skimerker. Først bronse, så sølv og det endelige målet for hver vinter, et skimerke i gull.
Tømmerveiene var våre bob- og akebaner. Her suste vi ned på rattkjelke eller liggende på akebrett med hodet først. Vi tok tiden og satte stadig rekorder. Vi hadde vårt eget lille tjern hvor vi ryddet snø til en liten skøytebane. Var vi riktig heldige, fikk vi med oss noen dager med speilblank is på sjøen.
Barndommen i Trysil var full av morsomme vinteraktiviteter. Kledd i lag på lag av ull trosset vi snø og mange blå minusgrader. Det var ikke snakke om å henge inne i friminuttene på skolen og noen ganger fikk vi lov til å løpe ut og rulle oss i snøen etter en varm dusj da vi hadde gymtime.
Alt dette står i sterk kontrast til den vinteren jeg opplever som godt voksen i en urban verden på Kolbotn og i Oslo-området. En vinter med kulderekorder og snømasser vi ikke har sett på mange år, har skapt kaos langs veier og i trafikken. Kapasiteten på brøyting og snørydding er sprengt og vi mangler steder å deponere all snøen. Kollektivtrafikken kneler. Kulda og snøen skaper forsinkelser og innstillinger i togtrafikken. Elektriske busser lader for dårlig i kulden og må tas ut av trafikk. Andre busser kjører seg fast eller blir stående på tvers da de mangler kjetting og leddbusser med drivaksel er uegnet for vintertrafikk. Trailer-propp på de store veiene skaper køer, omkjøring eller ventetid i timevis. Vi kommer oss ikke på jobb eller i beste fall blir det hjemmekontor nok en dag. Rekker vi å hente i barnehagen? Alt i hverdagen blir preget av stress og irritasjon. Etter jobb er det evig snømåking og en stadig større del av dagens lønningspose havner i ovnen eller lomma til strømselskapene. De eldre blir isolert i hjemmet da det er speilglatt ute. Hjemmehjelpen med bitte små, kommunale elbiler kommer seg ikke frem til de som trenger hjelp i hverdagen. Vi går lei. Vinteren blir en forbannelse. Når tar dette slutt?
Snart er vinteren glemt, men jeg håper muligens vi har lært noe som kan gjøre oss bedre rustet til neste gang.
Så er plutselig våren her. Endelig! Solen er tilbake og gradestokken viser igjen tosifrede tall på plussiden. Regnet og varmen har smeltet snøen og krokusen blomstrer langs husveggen.
Men om en liten uke er det påske. Da pakker vi bilen og drar til fjells. Til mer snø. Mer måking. Mer fyring. Det er kø på de store veiene på grunn av stor påskeutfart, men vi tar det med tålmodighet og svinger kanskje inn på en bensinstasjon underveis for en pølse, noen boller og en kopp kaffe. Vel fremme måker vi oss inn i hytta hvis vi ikke er så heldige å ha noen som har gjort jobben for oss. Vi benker oss i solveggen for å bli påskebrune i refleksen fra snøen. Vi samles rundt bålpanna med pølser, appelsiner, Kvikklunsj og øl eller Solo i glasset. Vi går milevis på ski i nypreparerte trikkeskinner eller suser ned bakken i et alpinsenter. Vi arrangerer leker og familiekonkurranser. Vi koser oss med vår verste fiende gjennom hele vinteren. Snøen! En siste krampetrekning før vi vender hjem til vår og sommer.
Snart er vinteren glemt, men jeg håper muligens vi har lært noe som kan gjøre oss bedre rustet til neste gang. For vinteren kommer igjen. Kanskje blir den like tøff?
Hva gjør vi for å sikre kollektivtrafikken? Hvor mye ressurser må vi ha tilgang til for å rydde snø og hvor skal vi gjøre av den? Hvordan kan vi løse livsnødvendige tjenester for syke og eldre? Hvilke krav skal vi stille til tungtransport på norske vinterveier?
Alt krever planlegging og det må være langt bedre å nedskalere tiltakene hvis vi får en snill vinter neste gang. Og så må vi bli flinkere til å kose oss med snøen. Ta frem barnet i oss og leke ute. Gjøre morsomme aktiviteter som kun er mulig når det er snø. Kanskje må vi også tillate at ikke alt går på skinner og at livet kan gå i et lavere tempo.
Men først skal vi feire påske i vårlige omgivelser på Kolbotn eller med et hvitt teppe rundt oss i fjellheimen.
Riktig God Påske!
