Slipping through my fingers?
Ordfører Cecilie Pind skriver om barn som vokser til og løsriver seg, i sin «Slik har vi det nå»-debut.
Fra tiden med bleieskift og våkenetter, stress for å hente i barnehage, fortsatt stress for å hente i SFO, FAU-møter og foreldremøter, tidlig opp på idrettsarrangementer - til våkenetter når de er på fest og i russetiden, første kjærlighetssorg og første eksamen.
Fra ubetinget kjærlighet til deg som nybakt forelder, til trass og delvis løsriving både som barn og ungdom til brutal og total klipping av den mentale navlestrengen. POFF så var dagen der da barna skal ut på egen hånd uten din trygge hånd å holde seg fast i.
Jeg har alltid heiet på og oppfordret barna mine til å reise ut i verden og oppleve, lage minner og få nye impulser. Helt til jeg sto der selv da og skulle sende de to eldste ut i verden til to forskjellige kontinenter. Da fikk jeg jammen kjenne på morsinstinktet og kampen mot tårene har aldri møtt mer motstand.
Plutselig husker jeg rådet om å nyte tiden mens de er små, for tiden går så fort, og før du vet ord av det, har de flyttet ut.
Og da kommer selvsagt spørsmålet: Gjorde jeg det? Nøt jeg tiden eller gikk jeg glipp av noe? Husket jeg å sette pris på hvert et sekund? Antakelig ikke og jeg lurer på om man egentlig er klar for å gi slipp?
ABBAs «Slipping through my fingers» på max volum inne i hodet, mens du fysisk kjenner på smerten over navlestrengen som rives av. Klarer man å slutte å bekymre seg og overlate kontrollen til de unge voksne?
Jeg tror nok at vi som foreldre jobber hardt for å være tette og nære våre barn og at vi gjerne vil gjøre alt for dem. Løfte dem frem mens vi tilrettelegger og pakker dem godt inn i bomull. Samtidig som vi skal lære dem å bli selvstendige og sterke, slik at de kan bre ut vingene og fly ut på egne hånd. Livets spagat der altså.
Så når man igjen ser veien etter å ha grått fra Gardermoen og hjem, er det kanskje mulig å se seg selv kjøre inn i fremtiden og skape sitt eget liv uten hjemmeboende barn. Eller skal jeg bare sende et par kilo med bomull, slik at de fortsatt er pakket godt inn og kan lande trygt. Tipper jeg går for bomull, bare sånn for sikkerhets skyld. Mens jeg gleder meg over å fortsatt ha en igjen hjemme før «Tomt rede-syndromet» for alvor slår inn.
