– Det er lurt å lære litt av historien
«Hvordan skal vi komme oss fremover, uten å kikke litt på det vi forlater», spør Bibbi Neergaard i «Slik har vi det nå».
Alt skal måles. BMI, hvor fort du leser, hvor tidlig kan du best multiplikasjonstabellen, hvor mange har flest vaksiner, hvor lang tid bruker en utrykningsbil målt på en gitt strekning på en pc i Oslo, hvem tjener mest og hvor langt er det til Sveits? Vi måler og vi måler med tabeller, målebånd og vekt. Og vi setter oss målsettinger.
Det blir snakket mindre om hva vi kan bruke resultatene til. Rett nok får man vite at man er for tung eller at man er tregere enn ungdommer et sted i Europa – og det er kanskje viktig å vite? Men når det kommer til årsakssammenhenger, blir talen noe uklar. Kanskje nedsettes det et utvalg til å se på saken.
Det må være et genuint konkurranse-gen som plager oss, for er dette egentlig «bærekraftig?» (Jeg måtte bare slenge på det ordet, for det er vel et av de mest brukte for tiden.)
Og nå, kjære leser, måler vi lykken.
Nå skal det sies at den ble målt mot slutten av nedstengningene som hadde vart i nesten to år. Så stupte vi inn i nye krisebeskrivelser om jorden som brenner og ikke kan reddes før krig ble NRKs hoveddekning absolutt hele dagen. Det var ikke bare krigen som var fullskala men også skjermene våre.
Aldri en advarsel om sterke bilder slik det var i min ungdom.
Da undrer man seg ikke over at de unge ikke akkurat ser lyst på fremtiden?
Mulig jeg går baklengs inn i fremtiden, men det må da være lov å antyde at det er lurt å lære litt av historien? Nei – alt var ikke bedre før, men alt er definitivt ikke bedre nå.
Da Venstre-leder Guri Melby gikk ut i media og foreslo å skrote historiefaget, slo det meg at hun kan umulig ha fulgt med i timen. Hvordan går det an å feire vår nasjonaldag uten vite fra historien hvordan vi fikk vår grunnlov?
Og dette evinnelige mantra at vi må se fremover og ikke bakover. Men hvordan skal vi komme oss fremover uten å kikke litt på det vi forlater. Det kalles læring – kjære lærer Melby.
Historien forteller også hvordan vi lærte oss grunnlaget for regning/ matematikk og litt fysikk. Vi fikk penger i hånden allerede som små. Vi så på dem, følte på dem og fikk lære. Større enn, mindre enn, tyngre, lettere, mange, få. Runde, firkantet osv. Og vi fikk med selvsyn se konsekvenser av sparing.
Nedover i Europa brukes mynter og sedler fortsatt. Ikke dumt å lytte og lære.
Det samme gjelder lese og skrive. På universitetet sitter masterstudenter i ingeniørfag og noterer for hånden for å huske det de skal lære. Og det er de som sitter med kunnskapen om AI.
Jeg vet, kjære foreldre, at det er bekvemt med barn og mobil. Man kan følge med gitt at den funksjonen er på. Men den har vel en tendens til å «falle ut» av og til? Jeg leste et sted at noen sa at dersom de hadde komme til oss og sagt at at vi måtte sette inn en chip som på mange måter kunne være praktisk – så hadde det blitt ramaskrik. En slik chip ville gjort det lett å overvåke oss.
I stedet ga de oss mobilen. Det er lov å trekke på smilebåndet nå, men tygg litt på den.
Men det er i dette landskapet våre unge, håpefulle skal orientere seg. Det er i dette til tider kaos, de skal vokse, bygges opp stein for stein, og det ofte i en periode av livet de ikke har mulighet til å få oversikt. Den abstrakte tenkingen utvikler seg inn i begynnelsen av tjueårene, de unge er selv under ombygging.
Jeg har nettopp avsluttet en stor teaterproduksjon med Opal – Jungelboka. Der gjennomfører vi (nesten da) mobilfri mens vi øver og i Kolben med forestillingene - og det er et eventyr i seg selv. Alle skuespillere «leker sammen», prater og er verdens flotteste gjeng unge representanter. Det skjer på tvers av alder, kjønn og ståsted, Jeg elsker det og jeg elsker dem. Så får det stå sin prøve at de synes jeg er pyton inni mellom. Det tåler jeg.
Her er noen andre bidrag i denne spalten:
