Snakker vi sammen?
Spørsmålet stilles av Marianne Mørk, fast bidragsyter i spalten «Slik har vi det nå».
«Snakker vi sammen», fra diktboken min «Blått regn»:
Snakker vi sammen over morgenkaffen
i bilen til jobben- i bilen fra jobben
snakker vi sammen over middagen
etter middagene?
Jo, om jobb, e-mail, nyheter og morgendagens logistikk
snakker vi…
når snakket vi om lengsler, visjoner, illusjoner
håp og ensomhet?
når snakket vi sammen om det som en gang
bandt oss sammen…
Utrolig viktig tema
Da jeg leste artikkelen til Eskil Bjørshol med tittel «Vi må snakke sammen om å snakke sammen» kjente jeg så sterkt hvor utrolig viktig dette temaet er, for vi snakker jo ikke sammen lenger.
Vi gir beskjeder, sender meldinger om at vi igjen skal sende meldinger, for når og hvor vi eventuelt skal møtes.
Eller meldinger som skaper uklarheter og misforståelser. Nyansene og språket vårt blir borte.
Den sosiale mediers verden er ikke bare de unges verden, men også de den eldre generasjonens virkelighet. - Derfor måtte jeg henge meg på dette teamet. For den uteblitte samtalen gjelder jo også for oss voksne. Og skal man finne løsninger på problemer i samfunnet må man snakke sammen.
Det hele starter på vei til jobben hvor nærmest alle sitter med nesa ned i mobilen. De fleste enser ikke sidemannen, og om en skulle få hjerteinfarkt og falle død om på Sentralbanestasjonen, haster folk bare videre uten å få det med seg. De leser om det på mobilen et par minutter senere.
Folk krysser gater helt uten å se opp eller gi det minste tegn på at de kommer til å krysse veien.
Hva skjer med oss mennesker. Vi er ikke lenger tilstede i den virkelige verden, sansene våre blir avstumpet, vi hører ikke, vi ser ikke, alt vi gjør er å scrolle på mobilen. Timevis i løpet av dagen, og usannheter, skremmende krigsbilder, og fete overskrifter fra tabloidpressen fyller hjernen vår.
De gode samtalene er blitt en mangelvare. Fordypning er et fremmedord, og dette gjelder ikke bare den oppvoksende generasjonen. Dette gjelder også oss voksne.
Vi lever i en tid hvor alle er opptatt med sitt, og spontanitet som å stikke innom eller ringe på en dør, regnes som upassende.
Nei, da må det avtales. «Kanskje jeg har en åpning om et par uker til en kaffe eller om vi skal finne på noe…»
Dette «finne på noe» blir som regel avsluttet med en melding om at det det dukket opp noe annet.
«Vi finner en annen dag», ergo det møtet blir ikke noe av.
Dette er symptomatisk for tiden vår. Men hva bruker vi egentlig tiden vår til?
Her tror jeg vi alle skal stille oss noe kritiske spørsmål.
Kanskje vi skal bli litt mer bevisste på dette, og kanskje stiller oss selv noen spørsmål her?
Vi har liten tid her på jorden så derfor er det viktig å fylle hver dag med noe som føles meningsfylt.
Og da må jeg komme tilbake til sosiale medier - for det er skremmende for oss alle uansett alder når det dukker opp på mobilen hvor mye tid du har brukt på så mye uvesentligheter i løpet av en uke i snitt hver dag.
Tenk om man hadde brukt denne tiden på samtaler i møte med andre mennesker.
Vi mennesker er jo flokkdyr og trenger hverandre. Vi trenger å teste ut meningene våre, se synspunktene våre i andres lys, lytte og forstå hvorfor ting skjer og hvilke konsekvenser valgene våre kan få.
Og hvor viktig er det ikke å snakke sammen på tvers av generasjoner, vi kan alle lære noe av hverandre.
Vi lever i en tid hvor det skjer en enorm utvikling på alle plan, og vi får ikke tid til å ta innover oss alle disse endringene, tenke ordentlig igjennom dem, og føye dem sammen til vår egen virkelighet.
Og hvor går grensene for hva som er riktig for deg eller meg?
Her må vi prøve å forstå oss selv og andre.
Det som synes riktig for en er ikke nødvendigvis riktig for en annen, men vi må respektere hverandre for hvor går grensene går i det praktiske liv. Og når jeg tenker på de eldre som sitter alene store deler av tiden, en generasjon som var oppvokst med å snakke sammen, holde avtaler, må dette virkelig være et tankekors.
Og tilbake til samtalen. Ja, vi må igjen lære å snakke sammen…
Klem fra Marianne
