Vi må snakke sammen om å snakke sammen
Hysj! Kan du høre det? Det er lyden av den øredøvende stillheten etter gårsdagens rus-oppslag i Oppegård Avis.
Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentens regning.
I går publiserte Oppegård Avis en stor artikkel om Nordre Follo-ungdoms forhold til rus. Det er mulig at undertegnede er naiv, men enkelte av tallene og konklusjonene, ga meg bakoversveis. Det var rett og slett betydelig høyere tall enn jeg var forberedt på.
Og kall meg gjerne naiv, men at 1 av 3 ungdommer på VG3 har brukt narkotika, synes jeg er utrolig problematisk. Spesielt siden jeg i skrivende stund også er tenåringspappa til to gutter på 15 og 17.
Konklusjonen i gårsdagens sak er i bunn og grunn at vi foreldre både har ansvaret for ungdommens økende eksperimentering, og ikke minst at vi er løsningen. De viktigste grepene foreldre kan ta er å sette tydelige grenser, holde igjen, tørre å være «kjipe» og å samarbeide ved å snakke sammen.
Panikk og maktesløshet
Og det er her jeg begynner å kjenne på både panikk og maktesløshet. Min erfaring fra foreldrelivet er nemlig at foreldre snakker mindre og mindre med hverandre, desto eldre barna blir. Jeg skal ta noen eksempler fra mitt liv, som naturlig nok ikke er en fasit, for selvsagt finnes det unntak.
I førsteklasse på barneskolen er det knapt sitteplasser nok til alle foreldre som møter opp på foreldremøter. Hendene fyker i været på spørsmål om klassekontakt, FAU-representant og sosiale medier-ansvarlig. Før møtet er over, er det opprettet Facebook-grupper, messenger-chatter og både foreldrefester og fellesutflukter er planlagt ned til minste detalj. Praten går om løst og fast, som mat-tips på vennegrupper, sykkelregler, kjøregrupper til idretten, gå-grupper til skolen og andre fornuftige temaer.
Etter hvert som årene går, faller de faste arenaene for viktige samtaler om løst og fast bort. Det blir færre og færre foreldre langs sidelinjen på fotballbanen, og færre hender i været når spørsmålet om hvem som vil være klassekontakt, kommer.
Mer håp enn kontroll
Vips, så kommer ungdomsskolen og nye konstellasjoner lages. Nye FB-grupper dannes, men har vi egentlig tid, lyst eller plass til å bli kjent med nye foreldre nå? Tja.
Dagen og ukene går og de unge håpefulle får nye og spennende bekjentskaper. Vi foreldre parkeres, eller parkerer oss selv, stadig lenger unna den viktigste sidelinjen i verden. Sidelinjen til ungdommens liv. «Å ja, du skal overnatte hos Martin i natt du. Hvem er han igjen? Går han i klassen din? Ja vel ja, han bor der ja. Ok. Sov godt da, og ring meg hvis det er noe».
Om Martin egentlig heter Jens eller Nora, og om foreldrene er hjemme, er ikke så godt å si. Når man ikke kjenner verken Martin, Jens eller Nora, for ikke å snakke om foreldrene deres, er terskelen høy for å sende en melding og spørre, eller å stille noen enkle kontrollspørsmål. Jeg sier ikke at dette er hentet fra ditt liv, men det kunne utmerket godt vært hentet fra mitt. Jeg er ikke noe bedre enn andre, men jeg skulle ønske at jeg var det. Jeg kan til og med bli det, bare jeg vil det nok. Og det er nettopp det jeg vil med denne teksten. Samtidig vil jeg at du skal bli flinkere også, og det må gjerne inkludere at du bryr deg om «mine saker». Rot i mitt bed, så lenge du gjør det med gode intensjoner. Det må det være rom for.
Problemet forsvinner ikke av seg selv
For hvis det virkelig er vi som sitter med ansvaret for at seks prosent av tiendeklassingene i Nordre Follo og 33 prosent av VG3-elevene har brukt narkotika, så må vi faktisk ta oss sammen. Vi må erkjenne at vi har et problem og gjøre alt vi kan for å løse det, før det er for sent. For hvis du tror det blir noe vanskeligere å snakke med andre om dine (eller mine) barns rusbruk- eller avhengighet om fem eller ti år, så tror jeg du tar feil.
Både du og jeg må tørre å sette ned foten, selv om det gjør oss upopulære. Vi må tørre å mene i en FB-gruppe at det ikke er greit at 14-åringen tar med seg tre cider på fest. Vi må tørre å konfrontere ungdommene våre om hvem den ukjente mottakeren av 300 kroner på Vipps er. Vi må tørre å si til en annen forelder at «jeg tror ikke nødvendigvis det er en god idé at dere drar bort i helgen, for jeg har hørt at det planlegges fest» eller noe så enkelt som «Hei du, stemmer det at min sønn skal sove hos din sønn i natt?».
Én sms
Hittil i livet som tenåringspappa har jeg opplevd at én annen forelder har sendt meg en melding og spurt om det stemmer at deres tenåring skal sove hos min tenåring. Én. Samtidig har jeg til gode å både sende, motta eller høre om en melding à la «Jeg så ikke ditt barn på strandturen i dag. Er alt i orden?»
Det sier enten mye om hvor avstumpet min sosiale kontakt med andre foreldre er, eller så sier det en del om hvor lite vi foreldre snakker sammen. Min opplevelse fra lokalmiljøet i Oppegård er altså at vi gjør svært lite eller ingenting av det som ekspertene mener er det viktigste grepet for å hindre et eskalerende rusproblem. Er det fordi vi er redde for å bli sett rart på? Redsel for å bli stemplet som hun eller han kjipe, rare eller nysgjerrige? Eller bryr vi oss faktisk så lite?
Lavt engasjement
Jeg skal ikke felle noen dom, men det er en del av min jobb å stille ubehagelige spørsmål. Parallellen kan enkelt trekkes til engasjementet og diskusjonen rundt denne saken. En sak som tar for seg den bekymringsfulle utviklingen knyttet til ungdom og rus. Ikke i Oslo, Trondheim eller Stavanger. I. VÅRT. LOKALMILJØ.
Det er både skuffende og overraskende.
FB-reaksjonene til denne saken kan telles med et par-tre hender. Det er sjeldent lavt. I etterkant av publiseringen har vi fått én e-post. Er det av de samme grunnene? Er det å vise «offentlig» at man blir redd, opprørt, skuffet eller sint, ensbetydende med å miste sitt opptjente ansikt? Brister fasaden i perfekte forstadslivet ved å vise sårbarhet? Er foreldres desperate jakt etter innenforskap for sine barn blitt et alvorlig hinder for fornuftige valg og konstruktive diskusjoner? Og kan det tenkes at man i desperasjonen etter å koste bort all verdens hindringer for sitt eget barn, ser seg litt blind på en porsjon grensesetting og «nabokjerring-mentalitet»?
Jeg håper kommentaren bidrar til noen refleksjoner, selv om det ikke finnes noen fasit. Dette temaet fortjener noen refleksjoner.
Både politi og eksperter «trøster oss» med at de fleste ungdommer i Nordre Follo fortsatt sier nei hvis de blir tilbudt narkotika. Kanskje er det på tide at vi voksne bruker det ordet litt oftere også?
