– Jeg er ikke redd for denne saken
Knut Oppegaard skriver både om den kristne friskolen, internasjonal maktbalanse og mobiltelefon i sitt bidrag til «Slik har vi det nå».
Det er fint å få noen dager til å reflektere over både nære og fjerne ting. Mange på Kolbotn har vært opptatt av skolesak den siste tiden. Skal vi la en kristen friskole få lov til å etablere seg i ledige lokaler på Kolbotn skole? Jeg har vært med på å stemme frem muligheten i kommunestyret. Som dypt ureligiøs er ikke Hans Nielsen Hauges skole min favorittkandidat til friskole i Nordre Follo, men når vi har et prinsipp om å åpne for friskoler, er det ikke kommunens eller politikernes oppgave å legge seg opp i fagplanen, så lenge den følger undervisningslovens krav. Vi har allerede Wang Ung på plass med sin idrettslinje og nå får vi en skole med en annen profil.
Jeg tenker at barn fra den offentlige enhetsskolen og barn fra en friskole faktisk kan ha ganske godt av å kunne omgås, og det går begge veier. Jeg er ikke redd for denne saken, og jeg tenker også at det er bra for kommunen å få aktivitet i uutnyttede lokaler på Kolbotn skole. I tillegg kan kontrakten sies opp med 6 måneders varsel. Jeg må derfor si at jeg er ganske undrende til den energien noen nå legger i å ende utfallet av kommunestyrets behandling.
Mens vi sloss om hvem som skal kunne benytte tomme klasserom i en skole, raser krigen i Ukraina på 2. året og i dag feirer Finland sin inntreden i Nato. Det er verdt både å feire og å reflektere over. Jeg håper at utfordringene knyttet til Sveriges søknad (og Tyrkias markeringsbehov) snart løser seg, og at vi snart også kan ønske "søta bror" velkommen i Natofamilien.
At verden skulle endre seg så betydelig på kun ett år, er rart å tenke på. Samtidig har jeg reflektert litt over at jeg selv er født "kun" 18 år etter 2. verdenskrig. Det blir som fra 2005 og frem til i dag og er bare litt lenger enn siden den første iPhonen kom (den ble lansert i 2007). Det overrasker kanskje ikke at autoritære stater fortsatt holder seg med uforutsigbare ledere, men det overrasker at flere store demokratier, med USA i spissen, ser ut til å ha store problemer med å finne gode kandidater til sine toppverv. Jeg er veldig spent på neste års valg og kandidatene som skal komme til å stille. Alder trenger ikke å være noen hindring, men det får da være grenser …
Mobiltelefonen har kommet for å bli og har blitt en viktig del i de flestes liv. Så viktig at det diskuteres om skoler skal være mobilfrie, slik Bibbi Neergaard tok til orde for i denne spalte i forrige uke. Hellerasten ungdomsskole har allerede fattet et slikt vedtak i sitt samarbeidsutvalg, og jeg ser frem til evalueringen. Det er ingen tvil om at både voksne og barn kan ha nytte av å reflektere over graden av tilstedeværelse i sine egne liv og mobiltelefonen er en oppmerksomhetstyv som vi alle bør ha under oppsyn.
Før jeg skal ytre meg på denne plass igjen skal det feires 17. mai. Jeg gleder meg til igjen å få annonsere toget i miljøgaten på Kolbotn og håper at jeg får se mange av dere der. Fortsatt god påske!
