– Legg bort mobilen

Påsken er rett rundt hjørnet. Mange forflytter seg til et annet sted enn der de pleier å oppholde seg. Det er ferie.

Det er nå man burde koble ut det meste av det som henger over oss dag ut og dag inn. Ferie er å gjøre noe annet.

Jeg hvisker til dere : Legg bort mobilen.

Hadde mobilen bare vært en telefon, hadde det ikke vært noe problem. Men det er den ikke. Den lille dingsen er innehaver av det meste som skjer i livet ditt. Hvem du kjenner. Hva du liker å spise. Hva du synes er morsomt, osv. Av og til popper det opp meldinger fra den som vil fortelle deg hva du har lyst på til middag før du har rukket å tenke over det.

Som rusavhengig trekkes du mot nyheter fra de store avisene som er tilpasset mobilbruk. Overskrifter i sterke farger som etter hvert blir så store at redaksjonen må velge hvilket ord en bør bruke for å fange leseren. Alltid med en viss wow- effekt eller en underliggende kriseantydning. For hos noen er det bare plass til ett ord på skjermen.

Vi skal bite på agnet. Eller riktigere: Jeg biter på agnet.

Det er lett å bli fascinert av mange av disse modellene av kunstig intelligens.

Jeg vet at det kalles utviklingen. På underlig vis har den fått en egen og selvstendig status. Som om utvikling er noe som lever sitt eget liv og ikke kan stanses.

Men nå advarer heldigvis robotingeniører mot helt ukritisk å fortsette med nettopp utviklingen av roboter som kan «overta» for mennesker. Det kan være fristende å erstatte personell med roboter, men er det smart?

Roboter kan nok læres opp til det meste, men de mangler en dimensjon. Man kan kalle det sjel, intuisjon, abstrakt tenking. Interaksjon.

Jeg så et program med en dement dame som fikk en robothund. Den skulle være hennes kos og avlastende for personalet. Hun smilte og lo da hun fikk den i fanget og kunne klappe dem. Alle rundt henne var fornøyd. Men når ville hun etter hvert føle på at noe ikke stemte?

Jeg håper virkelig at dersom jeg hadde hatt en mann og plutselig fått ham erstattet med en identisk robot, at jeg ville oppdaget at det var noe feil.

Hvis ikke har jeg nok levd for mye på nettet.

Mitt lille råd er å stole mer på egen intelligens, legge bort mobilen, ta av dere sokkene og gå barbent rundt i gresset. Ta kjæresten i hånden og se ham/ henne inn i øynene. For langt inne i øynene er det vi bor – den som er vårt egentlige jeg. Det jeget har ikke en robot.

Så finn roen, kjære lesere. Kos dere hvor dere enn befinner dere og lev. Så treffes vi kanskje over en mobilfri kaffekopp en gang eller bare i en small talk ved en frysedisk på Mega. Alt gjelder.

Selv skal jeg fortsette med å sette meg inn i Kiplings Jungelbøker og finne hans intensjoner med dem før jeg skal lage vår egne historie av dem til teateret vårt.

Selvfølgelig leser jeg bøkene av papir og lager notater på pair. (Måtte bare gnåle litt om savnet av den vakre papirutgaven)

God påske til dere alle.