– Hovedsaken er fortsatt Putins overgrep

NB: Dette er et tilsvar på Robert Moods tilsvar.

I forrige nummer av Oppegård Avis reagerte jeg sterkt på at tidligere general Robert Mood retter flengende kritikk mot Ukrainis leder, Vesten, NATO og statsminister Støre, samtidig som han praktisk talt ikke har noe negativt å si om Russland.

Hans svar forbauser: Han har like mye å si om meg som person og politiker som om krigen i Ukraina. Det lever jeg for så vidt greit med, dette er jo ikke mer enn venstresidens sleivspark som Mood tar for god fisk 15-10 år etterpå. Men det skygger for en debatt om Ukraina.

Allikevel: jeg setter pris på to viktige erkjennelser. Det ene er at Putin er angriperen. Men den andre viktigere i vår debatt: «---Putin rettferdiggjør sin angrepskrig med en oppkonstruert trussel fra Vest---» . Nettopp! «oppkonstruert»! Dette er nøkkelen til den debatten Mood er opptatt av: hvorfor skjedde dette?

Det hadde vært nyttig om Mood gjorde seg noen tanker hvorfor Putin har oppkonstruert(som altså er Moods ord) denne rettferdiggjøringen. Jeg nevner noe mulige forklaringer i mitt innlegg: Et poeng er at drømmen om Tsarrikets antatte storhet har tatt helt av og at Putin forlanger ydmykhet fra og kontroll over naboene i den tro at dette skaper respekt. Det andre er at et vellykket, demokratisk Ukraina med vestlige verdier ville være en alvorlig utfordring, ikke til Russland, men til Putins regime. Det er som vi alle vet et regime som prøver å kontrollere samfunnet ved rå undertrykking. Da gjelder det å ha kontroll over dette landet også.

Men siden vi er enige om rettferdiggjøringen av krigen er oppkonstruert, er det underlig at Mood gir seg ut i en sammenligning med f.eks. Libyakrigen. Den har ikke noe med dette å gjøre og å nevne den tjener bare som en unnskyldning. Noen hevder at denne krigen var folkerettsstridig, det var den ikke. Men selv om den skulle ha vært det gir ikke det Putin noen rett til å gå til angrep på Ukraina.

Og selvom Putin er aldri så lei seg for at Sovjet ble oppløst og at Russland avtalemessig anerkjente Ukrainas grenser, er det ingen angrefrist for slike beslutninger og ingen begrunnelse for en invasjon.

Mood er fortsatt av den oppfatning at vi ikke har gjort nok, jeg forstår at det også gjelder meg personlig. Men hva tenker han på? Jeg har bygget forbindelser med demokratiske russiske partier i min tid som partileder, som mangeårig medlem av NATOs parlamentarikerforsamling har jeg hatt årelange dialoger med russiske dumamedlemmer, som utenriksminister var jeg med på dannelsen av NATO/Russlandsrådet og Lavrov og jeg ledet feiringen av 1000 års forbindelse i Oslo og St. Petersburg.

Jeg kan ikke lese begge hans innlegg annerledes enn at han først og fremst retter pekefingeren mot Vesten og at det er vi som ikke har gjort nok. Da er det forbausende at han er veldig vag på hva dette «nok» skulle være. Og siden han ikke vil si det, får jeg være så fri å tolke ham dithen at han er uenig i prinsippet om at ethvert land har rett til å velge sin egen kurs. Kampen om Ukraina har nettopp dreiet seg om dette. Dette er ikke bare teoretiske prinsipper: Russland vil ha et lydig regime i Kyev og kontroll på landets kurs. Det var nettopp det folket protesterte mot på Majdanplassen da russerne ville stoppe avtalen med EU. De sammenlignet seg med hva Polen hadde oppnådd siden de frigjorde seg fra Moskva og hva de selv ikke hadde oppnådd.

Så avslutningsvis: Først: Han liker ikke at jeg slo ned på setningen om at det er motstanden som bekymrer ham mest. Vel, jeg siterte hele setningen så leserne kunne bedømme selv hva han sa. Men la meg ikke gjøre noe stort poeng ut av det, han har vel vært litt slurvete med formuleringene og da er det vanlige trikset å si at man er sitert ut av sammenhengen.

Dernest en faktisk korrigering: Mood hevder jeg «ivret» for norsk deltagelse i Irakkrigen. Nei, det jeg gjorde var å holde åpent hvordan verdenssamfunnet skulle reagere om de fant spor av masseødeleggelsesvåpen så lenge våpeninspektørene var inne i Irak.

Denne teksten er et tilsvar på saken under:

– Jan Petersens selvrettferdige harme

«Vi som forsøker å begripe, tyde, få inn i hodet og gjennomskue Vladimir Putin unnskylder ham ikke, vi leter etter innsikt til å lære av, som kan lede ut av krigen og kanskje forhindre større katastrofer og kriger», skriver Robert Mood i sitt tilsvar.