Min jordmor
– Kunnskap er trygghet, skriver Nesanet Hailemariam, og kaster seg i en aktuell debatt.
NB: Dette er et innlegg i spalten «Slik har vi det nå», skrevet av en ekstern spaltist. Innlegget står for spaltistens meninger.
Det finnes historier som fortjener å bli fortalt. Ikke fordi de er storslagne eller dramatiske, men fordi de rommer noe av det mest dyrebare ved å være menneske: trygghet, tillit og livets skjørhet.
Jeg har lenge båret på én slik historie. Den handler om en kvinne jeg møtte da jeg var på mitt mest sårbare – og som ble den tryggheten jeg ikke visste at jeg trengte.
Nå som debatten om hjemmefødsler og jordmødre raser, kjenner jeg på et ansvar. For det finnes mange meninger, men få stemmer som forteller hva det faktisk betyr å bli sett – og reddet – av en jordmor.
Google var min rådgiver, kvinneguiden.no mitt kompass og venninners historier ble mine forventninger.
Førstegangsredd
Da jeg ventet mitt første barn, var jeg som så mange andre: håpefull, redd og i overkant klar for å gjøre alt riktig. Google var min rådgiver, kvinneguiden.no mitt kompass og venninners historier ble mine forventninger. Jeg leste meg grønn. Visste akkurat hvilke rettigheter jeg hadde. Hadde laget ønskeliste for fødselen, skrevet ned hva jeg ville ha, og ikke ha. Jeg trodde jeg var forberedt.
Det var jeg ikke.
Terminen passerte. Dagene tikket forbi. Jeg kjente etter, og kjente etter om jeg kjente etter. Ingenting skjedde. Ingenting annet enn uro. Til slutt ble det bestemt at fødselen skulle settes i gang. Jeg var sliten allerede før det hele begynte. Sliten og redd.
Min mor
På vei inn til fødeavdelingen kan jeg huske at jeg tenkte at jeg ikke hadde ringt min mor. Ikke for å dele usikkerheten. Ikke for å be om råd. Og jeg visste hvorfor – jeg ville ikke bekymre henne.
For min mor kjenner farene ved en fødsel så altfor godt. Hun har født mange barn – og mistet noen. Hun pleide å peke på sengen i soverommet og si: «her har jeg født de fleste av barna mine.» Hjemme. I Awassa. På den tiden var det ikke vanlig å føde på sykehus. Det var som regel ikke et reelt alternativ. Sykehus var langt unna, kostbart eller utilgjengelig, og de fleste måtte klare seg med hjelp fra nabokvinner.
Men når det sto om liv – da gjaldt det å komme seg til sykehuset. Både min mor og nabokvinnene var alltid klar over at en fagperson kunne bety forskjellen på liv og død, for både mor og barn.
Mamma visste, og jeg visste – fødsler er ikke risikofrie. I hvert fall ikke da. Ikke nå. Og i magen min lå det et lite menneske jeg ville gjøre alt for å beskytte.
Så et sted mellom min mors verden og min egen, mellom gamle instinkter og moderne trygghet, skulle jeg nå møte min egen fødehistorie.
Jordmor Turid. Sterk i kroppen, ikke høyere enn 162 på sokkelestene, men med en autoritet som fylte hele gangen
Vårt første møte
Jeg møtte henne for første gang utenfor rommet på føden. Hun sto der. Jordmor Turid. Sterk i kroppen, ikke høyere enn 162 på sokkelestene, men med en autoritet som fylte hele gangen. Kort grått hår, kledd i hvitt fra topp til tå. Hun hilste kort, nesten bryskt – og med en bergensk dialekt som slo rett gjennom både vegger og veer.– Har du huska dynen fra den andre avdelingen? spurte hun.
Jeg stivnet. Dette var ikke den milde hånden jeg hadde sett for meg. Ikke den varme stemmen jeg hadde håpet på. Jeg så på mannen min og hvisket:– tenk om jordmora ikke er hyggelig nok?
Men så kom smertene igjen, og med dem, mostanden og skepsisen – og etter hvert: tilliten.
Sånn vil jeg ha det!
I pausen mellom riene, tok jeg mot til meg. Kvinneguiden hadde lært meg at det var viktig å ta kontroll i slike situasjoner. Så jeg fortalte hvordan jeg ville ha det og hvordan jeg ikke ville ha det.
Hun lyttet. Så meg rett i øynene. Og sa:– det er mange som kommer inn med ulike ønsker. Jeg kan gjerne følge dem. Men det viktigste er at vi sammen gjør det som er trygt – for deg og barnet ditt. Andres fødsler er deres. Din blir din.
Jeg lot det først synke inn før jeg svarte:– Da velger jeg å stole på deg. Jeg vil at du alltid er ærlig med meg, men jeg legger beslutningene i dine hender.
Fra det øyeblikket forandret alt seg. Jeg slapp pusten. Slapp kontrollen. Slapp til tilliten.
Fødselen ble noe dramatisk. Kroppen min jobbet mot meg. Jeg husker ikke alt, bare fragmenter av frykt – og Turid. Hun var der. Ikke søt. Ikke pusete. Men stødig. Faglig trygg. Og nær. Da vakten hennes var over, ble hun igjen. Flere timer ekstra. Da jeg våknet etter operasjon, var hun den første jeg så.
– Alt er bra. Du klarte det. Babyen har det fint. Jeg kommer tilbake i kveld.
Og hun gjorde det. Utenom vakta. Bare for å se til oss. Hun sjekket om jeg hadde fått til ammingen. Hun trøstet med blikket og styrket meg med ordene sine.
Da jeg omsider skulle hjem, fulgte hun meg ut.
– Dette kommer du til å klare med glans, sa hun.
Jeg spurte forsiktig om jeg kunne få telefonnummeret hennes. Bare i tilfelle.
– Bare ring når som helst, svarte hun.
Og det gjorde jeg. Jeg ringte og gråt. Jeg ringte og lo. Jeg ringte og fortalte om usikkerhet, om søvnløse netter, om følelsen av ikke å strekke til. Hun svarte alltid. Med akkurat passe mykhet. Og med den nødvendige hardheten som kunne løfte meg opp igjen.
Kroppen min jobbet mot meg. Jeg husker ikke alt, bare fragmenter av frykt – og Turid
Ufattelig
Noen år senere ble jeg gravid igjen. Litt tryggere denne gangen. Mye takket være henne.
Også denne gangen gikk vi over termin. Også denne gangen ble det snakk om igangsetting. Jeg ringte ikke min mor denne gangen heller, men jeg ringte Turid, mest for å fortelle, mest som en oppdatering: nå er det snart tid igjen.
Hun svarte kort: samme forløp som sist? Jeg svarte, ja, akkurat samme.
Fire timer senere, banket det på døren til rommet.
Inn kom jordmor Turid.
Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det virkelig var henne. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge. I mellomtiden hadde livet vært tøft for henne. Hun hadde vært alvorlig syk og hadde permisjon fra jobben. Noen nær henne hadde også vært gjennom store prøvelser. Hun fortalte meg at hun hadde pakket en liten bag, kommet seg avgårde og kjørt i fire timer for å komme til sykehuset. At hun kom, med alt hun bar på, var helt ufattelig.
Hun kom ikke fordi hun måtte – men fordi hun ville. Turid stilte opp. Fordi det er sånn hun er. Og gleden over å se henne – den lot seg ikke beskrive. Jeg gråt og lo om hverandre.
Denne fødselen ble også krevende. Men det var nok å se på henne for å finne styrken. Hun var der da jeg sovnet. Hun var der da jeg våknet.
Nå, mange år etter, vet barna godt hvem jordmor Turid er. Ikke bare fordi vi forteller om henne rundt middagsbordet – men fordi hun selv har sittet der. Hun har kjørt åtte timer tur-retur for å komme på besøk. Hun har holdt barna i hånden, og hun har sett dem vokse.
Kunnskap er trygghet
Etter to svangerskap og to fødsler med Turid ved min side, er det ingen tvil om at hennes faglige tyngde, kombinert med omsorg, er grunnen til at jeg ikke bare følte meg trygg, men faktisk var i trygge hender hele veien.
Og når debatten nå raser – om kvinner som velger å føde alene, uten hjelp, uten fagfolk – og samtidig retter kritikk mot jobben jordmødre gjør, så tenker jeg på Turid. Og på moren min. På alle de som vet at fødsler er naturlige, men også risikable. Og at det finnes et øyeblikk, i enhver fødsel, hvor trygghet handler om mer enn instinkt. Det handler om kunnskap og erfaring.
Jeg dømmer ingen. Jeg forstår at folk har sine preferanser, men i myldret av ulike historier, vit da at det finnes også historier som denne.
Jeg har ofte tenkt at hadde jeg fortsatt bodd i Awassa, med samme svangerskap og samme komplikasjoner – ville jeg kanskje ikke vært her i dag. Ikke jeg. Ikke barna mine.Så enkelt. Så alvorlig.
Derfor – i møte med det mest farefulle og det mest livgivende, trenger vi de som vet hva de gjør.
