Engasjement
– Om dette får utvikle seg spiller det ingen rolle hvordan Kolbotn, rent estetisk, ser ut om 10 år, skriver Henrik Thorstensen.
« I dagligtale brukes engasjert synonymt med å være interessert i; å bry seg om. Tilhengere av positiv psykologi bruker ordet engasjement om en tilstand; det at man bryr seg intenst om en oppgave eller om jobben her og nå.» – Internett.
Bryr meg egentlig ikke så fryktelig mye om hva en pensjonert statsminister eller min gamle barndomskompis Paal Sjøvall, mener om rådhusparker eller høybygninger. Tror utfallet uansett blir bra.
Bryr meg overhodet Ikke hva eldre og sinte utflyttere mener om at «deres Kolbotn er borte», i ulike kommentarfelt. Ikke at naturvernere mener det lille Kolbotnvann-gløttet foran Kolben må gro igjen for at ikke all verdens insekter skal bli utryddet heller. Samtidig er jeg glad folk engasjerer seg. Selv om jeg ikke alltid er enig i, eller stiller meg bak, deres engasjement.
Engasjement avler tidvis gode resultater, som da kommunen vurderte å flytte de minste elevene fra Kolbotn skole, eller da skogen på Rikeåsen skulles bygges ut. Eller da Per Haukeland bygget en stor trestol - og tok seg friheten og sette den i parken utenfor Rådhuset. Og et branntårn. Slikt engasjement er kult!
Andre ganger skulle jeg ønske det var mer engasjement, som da det var snakk om å legge en kristen friskole på Kolbotn. Nå viste det seg at prosjektet uansett ikke var bærekraftig, men allikevel, i 2024 trenger vi ikke religiøs indoktrinering av barn, tilrettelagt av kommune og politikere. Her burde flere engasjert seg. Selv var jeg aktiv i debatten, og hadde dialog med representanter for de fleste (betydelige) lokale partier og skrev til lokalpartienes «moderpartier» om bakstreversk atferd av lokale partirepresentanter. Sikkert ikke alle som var enige i undertegnedes engasjement her. Men det var viktig for meg.
Lokalt engasjement har også skapt knalltøffe arenaer som skateparken «Pyramiden». For kort tid siden besøkte vi parken, da eldstemann hadde fått ny sparksykkel til jul. Han hadde sett de store gutta kjøre opp og ned de bassengformede betongflatene. Det regnet friskt denne dagen, så vi hadde plassen for oss selv. Da hele ryggtavla var dekket i regnvann fra bakhjulet, flyttet fokuset seg til klatredelen av parken. Begge gutta våre forsøkte å komme seg høyest mulig opp, uten at det luktet nevneverdig av noe umiddelbar flaggplanting på Mt. Everest.
På vei ned fra toppen sliter eldstemann litt med å finne fotfeste, og jeg beveger meg nærmere i tilfelle han glipper. I det jeg skal til å spørre om han trenger hjelp ser jeg noe lite og blankt på bakken. Gufs fra tiden jeg på slutten av 90-tallet lørdagsjobbet i motorsykkelbutikk på Grønlandsleiret og måtte leke en prematur utgave av «bakken er lava» for å kaste søppel i containeren utenfor.
En sprøytespiss.
Nå tror jeg ikke nødvendigvis at noen av gutta våre hadde fått fæle sykdommer om den hadde gått gjennom den myke cherroxstøvelen og inn i foten, eller kanskje fingervanten og hånda, men løfter junior instinktivt raskt vekk. Jeg har for lengst innsett at Aids-kampanjene på 80-tallet var sterkt overdrevne, men har heller ikke noe umiddelbart behov for å få bekreftet verken det ene eller andre. Ingen dramatikk, men den lå liksom midt i nedslagsfeltet hans.
Tar imot litt kjeft for at «det hadde han fikset selv» - og viser og forklarer hvorfor. Deretter pakket far godt inn spissen i en knust metallboks – og kastet den i søpla, mens fire små, men store, øyne fulgte med. På spørsmål om hvorfor noen har lagt den akkurat der klarer jeg ikke svare.
– Hvorfor gjorde noen det?
Her kan man sikkert diskutere Norges ruspolitikk og tilhørende klønete håndtering opp og ned i mente. Helt uavhengig av dette; hvor dust er du når du setter deg ned og «skyter» på en forbanna lekeplass – uten å rydde opp etter deg? Eller om du drar striper fra et stellebord på O’Learys som markedsfører med «aktiviteter for hele familien»? Du scorer i hvert fall høyt på skalaen.
Hjelper ikke med all verdens positivt engasjement rundt «mitt Kolbotn», når man har folk fra samme kommune som «kun vil se verden brenne», for å sitere den beste Batman-filmen noensinne laget. Man er ikke fritatt å bruke hodet bittelitt, på tross av en kjip last.
Du kan hate teglstein så mye du vil. Irritere deg over at «ditt Kølabånn er borte» og savne Karjolen. Verne om det «nydelige» sentrumsbygget. Så karse i vannkanten rundt Kolbotnvannet og hate alle som står klare med kantklipperen. Være sint over éntimesparkering på senteret og rasende over at noen flyr drone over huset ditt. Alt dette betyr ingenting, om folka du deler stedet du engasjerer deg positivt for, gir fullstendig faen i alle andre enn seg selv.
Jeg savner engasjement rundt overskrifter i Oavis om at tiåringer finner sprøytespisser og at FB-gruppen «Det skjer på Kolbotn» melder om at det ligger sprøytespisser i trappa på vei mot stasjonen. La heller teglestein- og høyhusfrykt få seg en velfortjent pause. Om dette får utvikle seg spiller det ingen rolle hvordan Kolbotn, rent estetisk, ser ut om 10 år.
Jeg har i så fall ikke tenkt å bo her.
