– Godt nytt år, Kolbotn. Eller Kølabånn.
Hva skjer egentlig om et lite barn får i seg amfetamin eller kokain? Det ligger jeg våken og tenker på. Og skriver dette.
Jeg flyttet for mange år siden fra plassen jeg anså som et høl mellom Ski og Oslo - med enormt (!) oppussingsbehov: Mine foreldres kjære Kølabånn.
Karjolen eller ei - så meg ikke tilbake. Stedet jeg mistet flere venner og bekjente til - i alt for ung alder - og frekventerte begravelser ved. Stort sett grunnet rus. Ikke Hooch og druesprit, men tyngre stoffer våre foreldre kun hadde hørt om via Miami Vice og Derek.
Det er komisk absurd å høre hvordan godt voksne til stadighet gulper opp «hvor-fantastisk-flott-Kølabånn-var-før».
Ikke misforstå, masse gode minner også. Men enkelte ting setter seg liksom bedre.
Ved en tilfeldighet fant jeg veien tilbake. Sammen min kjære samboer. Hun har ingen link til Kolbotn. Og jeg gjorde ikke all verdens forsøk på å selge det inn heller. En mellomstasjon før vi flyttet til Nordstrand, liksom. Hold ut.
Samtidig. Kolbotn begynner sakte, men sikkert å finne formen, gjør det ikke? Kino og hyggelige restauranter. Fint kjøpesenter. Fiskebutikk. Kjempekule gjenbruksbutikker. Ny skole. Gode barnehager. Sentrumsnært. 300 sushi-sjapper og frisører. Nærhet til sjøen. Godt kollektivtilbud. Joda, tidvis fullstendig fjerne politikere - men fortsatt bedre enn Oslo, som vi begge solgte leiligheter i.
Plutselig sitter man her, med to barn. «Hølet» mellom Ski og Oslo begynner - utrolig nok - å finne formen. Og vi trives. Stortrives. Jeg ser meg over skulderen, og leter etter gufs fra fortiden, men finner det ikke. Slår meg til ro. Forsøker å se bort fra bakstreverske kommentarfelt-ryttere. Klarer det ikke alltid. Nordstrand får vente til barna flytter. Om det i det hele tatt behøves?
Nærmere ti år senere er tryggheten fortsatt der. Man hører om narkosalg i Skogkanten og sprøyter i trappene fra skolen ned mot sentrum. Sikkert bare hysteriske gamlinger. Kolbotn er jo blitt bra! Ikke sant? Og bedre blir det stadig!
Formiddagen på nyttårsaften ble tilbrakt med våre to små og besteforeldre på O’Learys. Stedet som reklamerer med «Familiy Funday» på søndager. En liten samling før familien markerer årsskiftet hvert for oss. Stor stas med spandable besteforeldre, juicekartonger og baconcrisp. Minstemann bruker fortsatt bleie, som fylles opp i takt med inntak. Undertegnede pekes ut som den heldige renovatøren når odøren melder seg.
Inne på toalettet bretter far ned den veggmonterte og sammenleggbare stellebord-klaffen og løfter minstemann opp, mens eldstemann setter seg på toalettet og gjør sitt fornødne. Bleieskift på minstemann går vanligvis på rutine, men her er alt mer ukjent. Hvor legger jeg buksen? Vanligvis på siden av stellebordet, men her er det ikke plass da bleie og våtservietter krever tilgjengelig areal.
Det sammenleggbare stellebordet gjetter jeg er laget av Ikea. Litt som en Ivar-hylle, bare med mulighet for å fjerne småfolkets stinkende rester av baconcrisp og juice på ei vaskbar pute. På toppen av «skapet» er det en flate. Aha! Der skal buksen mellomlagres. Nanosekundet før jeg plasserer små benklær 50 cm rett over minstemanns ansikt ser jeg noe på toppen av montasjen som vekker «Kølabånn-gufset». Er det ei ripe i hylla? …Eller ei stripe?
Det er ei stripe. Relativt stor også - i pulverform.
Hvordan oppfører tidligere nevnte substans(er) seg når en småstressa pappa - som vil bli ferdig med bleieskift - og smeller en liten cordfløy-pyntebukse oppi pulveret? Blåser det utover, som mel? Fester det seg på buksa, slik at minstemann får det med seg til senere? Hvordan ville små barn reagert på stoffet?
Det kan jeg (heldigvis) ikke gi deg svaret på. Vedkommende som eier «stripa» vet muligens, og kan kanskje bistå med kompetanse i kommentarfeltet? For dette tilhørte en av folka du deler «Kølabånn» med. De som legger igjen striper på stellebordet til små barn.
Sistnevnte skal i hvert fall ha for å ha tatt fra meg ei natts søvn - og enda verre - vekket «Kølabånn-gufset». Som føles utrolig trist.
NB: Dette er ingen kritikk av O’Learys, men både tomme såpe- og papir-dispensere vitner om at det kan være bittelitt mer fokus på renhold ville gitt avkastning. Bartenderen som ble med og fjernet «varene» virket i hvert fall ikke nevneverdig overrasket. Tvert imot. Gufs #2.
Mvh Henrik
