– Vi kan fortsatt endre kursen, men det krever at vi står sammen

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet at en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer avsenders meninger.

For 50 år siden erklærte FN et internasjonalt kvinneår, og likestillingskampen fikk en ny kraft. Den gangen var det en tid preget av håp, engasjement og troen på at vi sammen kunne skape et mer rettferdig samfunn. I dag, på kvinnedagen 8. mars, står vi imidlertid overfor en annen virkelighet: Fremskritt vi tok for gitt, er under press. Kvinners rettigheter utfordres både globalt og her hjemme.

 Som lærer og aktiv kvinnekontakt i Nordre Follo Arbeiderparti ser jeg dette på nært hold. Jeg møter unge jenter som strever med å finne sin plass i en verden som fortsatt holder dem tilbake. På overflaten kan det se ut som om likestilling er en selvfølge, men realiteten er en annen: Lønnsforskjeller består, vold i nære relasjoner øker, og digitale trusler mot kvinner eskalerer. I konflikter brukes kvinnekroppen som en usynlig slagmark, en brutalitet vi ikke kan lukke øynene for.

Arbeiderpartiet sier det slik:

“I en tid hvor vi ser betydelige tilbakeslag for likestilling og kvinners rettigheter, er det viktigere enn noen gang å markere den internasjonale kvinnedagen.”

Disse ordene treffer meg. Vi ser hvordan abort og reproduktive rettigheter svekkes, hvordan høyreekstreme krefter vinner terreng, og hvordan kvinners frihet utfordres både i krigssoner og i vårt eget nabolag.

Samtidig hører jeg fra unge menn som føler seg oversett. En reell frustrasjon, men en som risikerer å splitte oss enda mer. Polariseringen vi ser, er farlig. Den forsterker kjønnsstereotypier vi alle burde kjempe mot.

Derfor må vi bruke denne dagen til mer enn feiring. Vi må anerkjenne utfordringene vi fortsatt står overfor. Vi må kjempe for at kvinnekroppen ikke lenger skal være et våpen i krig. For at kvinner overalt skal ha rett til å bestemme over sin egen kropp. For at jenter som gjør det bra på skolen, også skal få samme økonomiske og sosiale muligheter som sine mannlige kolleger.

Som kvinne med en annen bakgrunn bærer jeg både stolthet og sårbarhet for veien vi har gått. Men jeg nekter å akseptere at likestilling er en ferdig oppnådd status. Den må forsvares. Hver dag.

La oss bruke denne dagen som et kall til handling. Vi kan fortsatt endre kursen, men det krever at vi står sammen.