Parketten må byttes NÅ!

«Espen, vi kan ikke spille her?» Skedsmo-treneren rister på hodet mens han peker på gulvet og deretter vingler målet fra side til side. «Målet henger nesten ikke sammen, det har jo gått ut på dato for lenge siden. Er dette egentlig forsvarlig?» Vi er enige om at det er trygt enn så lenge, men at tilstanden er tragisk.

Jeg skal si det rett ut: Det er flaut å ha hjemmekamper i Sofiemyrhallen. Det er flaut å arrangere vår egen Kulinaris-cup. Hyggelig å møte andre trenere, tidligere kolleger og lagkompiser fra andre deler av håndball-Norge. Men tror du ikke omtrent samtlige samtaler endte opp om vår stusselige og slitne hall. «Espen; Hva skjer med hallen? Vi kunne jo heller spilt på en låve jo!» Eller: «Jeg trodde du hadde flyttet til en velstående kommune jeg Espen?». Så kan jeg fortelle så mye jeg vil om denne fantastiske flerbrukshallen som skulle bygges, men at vi heller ønsket å lappe sammen den gamle hallen for titalls millioner så den kan få leve noen år til. Så ler vi litt og går hver til vårt.

Men faktisk er jeg forbanna. Oppvekstkommunen med det enorme idrettslaget. Hvordan kan man da ikke prioritere anlegg som i andre kommuner? Hvorfor har mindre kommuner og idrettslag større og mer moderne anlegg enn oss?

Som fysioterapeut for håndballandslag, trener for to lag og med titalls ukentlige timer som frivillig håndballtrener er jeg i uendelig mange haller i løpet av en sesong. Jeg har ikke sett en eneste hall i like dårlig tilstand som vår egen. Og akkurat nå skriver jeg i sinne da jeg nettopp har forstått at vi må holde ut nok et år med den samme parketten? Den gikk ut på dato for mange år siden og vi har ropt høyt mange nok ganger. Det er absolutt veldig deilig å slippe å spille håndball med bøtter som rundingsbøyer når det regner ute, så taket har nok helt sikkert blitt tett etter arbeidet der. Men jeg tror faktisk det hadde vært best å sette opp disse bøttene igjen. For alle klarer å se ut ifra bildene at det rett og slett er helsefarlig med dette råtne, sprekkete gulvet med skarpe kanter som river av all hud om en av våre barn skulle falle og skli bortover gulvet.

Jeg er ingen politiker og jeg skriver nå rett fra leveren for å få frem trenerens og utøverens perspektiv, det er vi som bruker denne hallen hver eneste dag. Jeg klarer ikke å forstå at dette ikke kan og må prioriteres umiddelbart. Jeg er faktisk overrasket over at vi får lov til å trene på dette underlaget. Hvem har godkjent at dette er trygt? I mitt hode strider det mot all sunn fornuft at vi i vårt overbeskyttende samfunn får lov til å trene i denne hallen. Så nå før det skjer noe alvorlig ille inne i vår egen hjemmehall, så synes jeg det har på sin plass å få disse bildene og vår opplevelse på trykk.

Hvem ønsker å ta på seg ansvaret for sikkerheten? Ikke jeg. Og jeg kjenner det faktisk begynner å bli ubehagelig. Jeg vet jeg skriver på vegne av mange trenere, for det går aldri en uke uten at vi diskuterer trenere oss imellom om hvor ille det står til med parketten. Og det går aldri en trening uten at jeg ser på gulvet og blir skuffa, lei og bekymret. Enda ett år? Glem det! Gi oss ny parkett nå!

PS! Apropos disse målene våre. Jeg fikk beskjed av en annen ildsjel om at det bare er å ta med en skiftenøkkel da jeg henviste til det slitne ustabile målet med løse muttere. Det skal jeg absolutt gjøre. Både verktøykasse og treningsbag er med på neste trening. Men poenget mitt er bare: Slik har det vært i mange måneder. Hvem har ansvaret? Og er de klar over det selv? La oss lappe sammen og plastre litt på disse målene også, så holder de sikkert noen uker til.

Espen Calmeyer Hanssen