Om vilje og handlekraft

Dette er en debattartikkel i spalten «Slik har vi det nå». Innholdet står dermed for innsenders regning.

“Klekkjer ut politiske idear på hjortejakt.” 

Dette var overskriften i lokalavisen Fjordingen i hjembygden min for noen år siden. Selv om jeg nå bor på Kolbotn, og ikke har bodd i Stryn på mange år, følger de fortsatt med på mitt politiske virke. Det er litt stas for en som bruker store deler av fritiden sin på lokalpolitikk, og regelmessig må stå i krevende valg.

I skrivende stund er jeg faktisk i Stryn på Mindresunde på hjortejakt. Og ja, jeg klekker stadig ut politiske ideer under hjortejakten. Timene i jaktbua gir meg god tid til å reflektere over den politiske situasjonen og saker som dominerer dagsordenen hjemme i Nordre Follo. 

Og det er ikke til å legge skjul på at det er spesielt én sak jeg reflekterer mye over om dagen. For et par uker siden tok vi nemlig en vanskelig beslutning. På bakgrunn av de store økonomiske utfordringene på flere hundre millioner kroner, og de demografiske utfordringene med flere eldre og pleietrengende, bestemte vi i Nordre Follo Arbeiderparti å foreslå innføring av skatt på næringseiendom. Fordi alternativet er så mye verre: store kutt i tjenestene våre. Tjenester som spesielt mennesker i sårbare livssituasjoner trenger.

Derfor er det på høy tid å legge vekk de ideologiske kjepphestene. Håvard Moe fra Kommunenes Sentralforbund understreket alvoret i kommunestyrets budsjettseminar nylig. Han sa at Nordre Follo ikke er “Norges fattigste kommune, men dere er ikke så langt unna.” Og videre at det i Nordre Follo “handler om hva dere skal slutte med, hvilke tjenester dere ikke skal ha - alternativt innføre eiendomsskatt.” Tydeligere kan det ikke sies. 

Vi har to alternativer for å få økonomisk kontroll: Øke inntektene, eller kutte i tjenestene. For meg er valget enkelt: Jeg har ikke tenkt å gjøre som ordfører Cecilie Pind fra Høyre gjør, å kutte i tjenestene. Som å si nei til Kolbotn ILs forslag til garderobeanlegg på Sofiemyr, droppe rehabiliteringen av Fløysbonn skole og skrote byggingen av ny barnehage på Kolbotn. For å nevne noe.

Vårt ja til økte inntekter, er et rungende nei til velferdskutt. Vi har laget en bærekraftig plan for å få økonomisk kontroll i kommunen. En plan som sikrer velferden til innbyggerne våre i krevende tider. 

Jeg har stor respekt for dem som er kritisk til å innføre en skatt som vil pålegge næringslivet en ekstrakostnad. Det blir selvsagt ikke noe partystemning av å få flere fakturaer i posten. Men det er heller ikke bra for næringslivet vårt dersom folk ikke vil bo i kommunen vår fordi tjenestene våre har dårligere kvalitet enn i nabokommunene våre. Konkurranseevne handler ikke bare om fakturaene som ramler ned i postkassen, det handler også om markedet du opererer i. De aller fleste naboene våre har allerede skatt på næringseiendom og kan levere tjenester med bedre kvalitet. Dermed er det vanskelig å si at skatt på næringseiendom er konkurransevridende for oss når de fleste andre allerede har det. 

For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at også næringslivet deltar i denne dugnaden. Det kan ikke bare være innbyggerne, og da spesielt mennesker i sårbare livssituasjoner som har størst behov for tjenestene, som skal bære byrden når det skal kuttes. Vi må finne vår egen balanse mellom inntekter og utgifter for å unngå det Høyre har gjør nå: Å kutte i tjenestene med øks.

Det kommer en tid for alle ansvarlige politikere der vi må ta vanskelige valg og foreslå tøffe tiltak. For meg har det aldri vært noe alternativ å slå inn på populistiske løsninger som i praksis dytter samfunnsproblemer over på kommende generasjoner. Jeg var fortsatt i tenårene da jeg engasjerte meg i politikken, og det sitter fortsatt i ryggmargen å være i opposisjon til voksengenerasjonens unnlatenhet for å ta tak i problemer, med den konsekvens at det er barna våre som må gjøre det. Kanskje det er oppveksten på gården der jeg går på hjortejakt som har formet meg slik. Bruket skal alltid etterlates i bedre stand til til kommende generasjoner.

Kommuneøkonomi har virkelig kommet på dagsordenen denne høsten. Skoler legges ned, folk mister jobben og brukere mister tilbudet sitt. Det er en ny realitet vi er nødt til å forholde oss til. Folk spør meg om hvordan vi politikere klarer å stå i dette. Jeg svarer som sant er at vi må ta vare på lokaldemokratiet, beholde viljen til å styre, og handlekraften til å prioritere. Ellers overlater vi til andre krefter å gjøre det. Tøffe tider krever tøffe valg, og vi må tørre å ta beslutninger som kanskje er upopulære i dag, men bærekraftige over tid. En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at utfordringene bare blir verre dersom vi ikke tør å ta tak i det. De som har et ønske om å bygge kommunen videre må være villig til å øke inntektene, fordi alternativet er å kutte og redusere kvaliteten.

I diktet “Ett er nødvendig” reflekterer poeten Hans Børli om viktigheten av å ta vanskelige beslutninger. I dagens komplekse og hektiske samfunn, med store økonomiske utfordringer, er det større behov enn på lenge at vi folkevalgte står opp og tør å ta vanskelige valg. Det er nettopp slik vi blir et lys for våre medmennesker. Folk stemmer på oss fordi de tror på oss, at vi har vilje og handlekraft. Det er vår plikt, og vårt ansvar, å beskytte fellesskapet og navigere trygt gjennom vanskelige situasjoner.

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her

i denne vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene

kan skimte lys i dine bebodde øyne.

- Hans Børli