Alle vet hvilken bil Åse Kleveland kjører

Da Åse Kleveland besøkte kommunen i anledning re-åpningen av Tyrigrava fikk Oppegård Avis et intervju med den folkekjære artisten og tidligere kulturministeren. Og ettersom vi befinner oss på Tyrigrava dreier samtalen seg raskt inn på bil. For «alle» vet jo hvilket kjøretøy Åse Kleveland kjører. Hun har tross alt kjørt den samme bilen i 53 år.

Ble bergtatt av Mustang

Rommet vi befinner oss i er utstyrt med et lite, moderne kjøkken. Den gule blazeren Kleveland har på seg står i kontrast til de mørke veggene. Med ryggen til tar hun diskret på litt leppestift, før hun på sin særegne måte snur seg og slår armene ut for å signalisere at vi nå skal få litt av hennes tid. Og siden vi treffes på Tyrigrava, er ikke tankene til Kleveland langt vekk fra hennes første bil.

Kanskje har du hørt historien før. Hun var 16 år, og befant seg i Stockholm for å gjøre TV, som hun sier. For første gang i livet så hun en Mustang, og den var noe helt nytt. En ung mann kom bort, satt seg i bilen, og spurte om hun ville kjøre en tur. Hun husker at hun ikke fikk frem et ord, men at hun skulle være med, var det ingen tvil om.

Sang for å få råd

Det var da hun bestemte seg for at når hun ble 18 år skulle hun kjøpe en mustang.

– Det var virkelig noe av den viktigste motivasjonen for meg, det å synge for å tjene penger. En ny Mustang kostet mye penger da også. Jeg kom ikke fra et hjem hvor pappa bare kjøpte en sånn bil. Den fikk jeg i så tilfelle fikse selv. Og det gjorde jeg, sier hun og jubler med hendene på en slik elegant måte som bare Åse Kleveland klarer.

Det var den første bilen hun hadde, og hun hadde den i akkurat et år.

– Det var et veldig aktivt år. Oppi rundkjøringer, og ut i grøfter. Du vet, nå er det jo en kjøreutdannelse som er veldig grundig og ordentlig. Jeg hadde kun 16 timer med en liten Renault, så satt jeg meg inn i en bil med 291 hester og trodde jeg var verdensmester. For jeg skulle også bli racerkjører. Å ja, det skulle jeg også bli. Det gikk over stokk og sten. I ettertid vet jeg at det var mye flaks som gjorde at det gikk bra. Og det faktum at det ikke var så mye trafikk, forteller hun.

Samme bil i 53 år

Kleveland likte å lese bilblader. Etter å ha sett en reportasje fra den store bilutstillingen i Genève, ble hun betatt av en SAAB Sonett. Hun skjønte hun måtte få seg en bil som var bedre for skandinaviske forhold. Kleveland ringte fabrikken i Sverige og spurte om det gikk an å få kjøpt en lik bil. Svaret var ja, men seriene fabrikken lagde var så små at de måtte kjøre over til Norge og møte Kleveland halvveis slik at hun fikk prøvekjørt den.

– Jeg kjørte min mustang til Uddevalla i Sverige. Der stod sonetten i en parkeringslomme med en ung pen mann i. Jeg kjørte i 10 min, og sa at denne bilen vil jeg ha. Nå har jeg kjørt den i 53 år, vinter og sommer, forteller hun.

Kontaktskapende bil

Hun finner det morsom at så mange nå kjenner bilen igjen.

– Jeg har jo hatt bilen så lenge og kjørt den hele tiden. Mange kjenner den igjen, og den gjør at man kommer i snakk med folk. Særlig små gutter og modne herrer kommer bort. Den er veldig kontaktskapende, sier hun.

Da Oppegård Avis spør om hun ikke har blitt fristet til å kjøpe en nyere bil, nøler hun litt, men etter å ha tenkt seg om forteller hun at hun ikke har det. Men familien har blitt nødt til å skaffe andre biler, blant annet fordi mannen ikke kan kjøre bilen fordi han slår hodet i taket.

– Så dette er min bil. Det er en en-persons bil, og jeg har alltid likt den. Den har alltid føltes som meg, konkluderer hun med et fornøyd smil.

Mange minner

Kleveland forteller at det lange forholdet til bilen har gitt henne et fint utgangspunkt for minner.

– Jeg kan huske hvor jeg var da jeg fikk punktering, og hva som skjedde. I stadig større grad nå, så er det også slik at jeg husker mange mennesker jeg har møtt, og noen er blitt gode venner.

Nå blir det ikke like mye kjøring, men en gang i tiden var det ikke slik.

– Jeg kjørte så ofte som mulig og dit nesa pekte, nå er det ikke mye bil man kan kjøre, sier hun uten å nevne høyt bilens popularitet fra et miljøperspektiv.

Men kjøre den må hun, for en gammel bil skal ikke stå stille, forteller hun.

– Det sliter mer på bilden, så du må starte og bruke den litt. Det er veldig greit for da har jeg en unnskyldning til å ta en tur, flirer hun.

Alltid vært fascinert av bil

Mens vi snakker med Kleveland, dukker det opp mange nysgjerrige hoder under påskudd av å ta en titt på det nybygde rommet. Men alle sørger for å få en kort ordveksling med den stilfulle artisten, og Kleveland har lett for det der med å snakke med andre. Praten glir av gårde, om man prater om bil, Tyrigrava, eller minner fra gamle dager. Og når hun først har fanget en tråd av barndomsminnene har hun enda mer hun kommer på som hun vil dele. Og ikke overraskende handler også det om bil. Hun husker nemlig at hun ble oppmuntret til denne interessen fra hun var liten.

– Jeg fikk min første fjernstyrte bil da jeg var åtte, den skrudde jeg raskt fra hverandre. Jeg syntes alltid det var så fascinerende. For min generasjon var jo bilen i sentrum, mimrer hun.

Et medlem av familien

Kleveland forteller at dersom man blar gjennom fotoalbumene de hadde hjemme, så kan man finne bilder fra hun var seks, syv år og hvor foreldrenes første nyinnkjøpte bil var fotografert fra alle kanter.

– Bilen var meget brukt, mamma kalte den for bamse, eller noe slikt pussig. Men bilen var et medlem av familien, forteller hun.

Den dype stemmen blir varm og går enda lavere når hun forteller om tiden som var. Og på en måte gir det også mening hvorfor bilen har en slik spesiell plass i hennes liv, når hun på avsluttende vis deler noen siste minner.

– Bilen, det var den som holdt oss sammen, og det var den som ga oss frihet. Om det var en tur til Fornebu for å spise is og se på flyene, eller reise på sopptur med campingbord og hardkokte egg, så var det bare et spørsmål som ble stilt på søndagene da hun vokste opp. Hvor skal bilreisen gå?