De var Norges beste RS-jenter

– Da vi flyttet til Kolbotn i 1969, så sto omtrent Anna Brastad (daværende leder i turngruppa) på stasjonen for å kapre meg som trener. Jeg var først trener i turn, før de ble RS for alle penga, forteller Winnie Tagge.

Lite visste hun da at hun skulle bli regissøren bak en rekke store RS-prestasjoner.

Den første

En av de første jentene som startet med RS, og den første som ble skikkelig god, var Hilde Sørhaug.

– Etter å ha drevet med turn i en del år, begynte jeg med RS i 1977. Det var starten på gruppen. Etter hvert var det flere som kom med, og vi var fem i den første gruppen av gymnaster, forteller Hilde (Sørhaug) Elshaug.

Hun debuterte i NM i 1978 med en andreplass. Siden ble det flere pallplasser sammenlagt, samt et gull i apparatfinale. Hun var den sentrale utøveren da Kolbotn tok sine to første NM-gull i lag.

– Jeg var på landslaget fra 79 til 83, og deltok i VM i München i 81 og EM i 82. VM var helt klart høydepunktet i min karriere. Det var jo en helt annen atmosfære i hallen enn vi var vant til hjemmefra. Husker også et stevne i polske Gdansk, hvor det var rød løper ut til gulvet, forteller Hilde.

Hun la opp da hun skulle starte på ingeniørhøyskolen i Oslo.

– Grunnen til at jeg ble så god var nok todelt. Klart at jeg hadde talent, men samtidig skal Winnie ha en god del av æren. Hun brydde seg virkelig om jentene sine. Vi hadde et vanvittig godt miljø i Kolbotn, og det gjorde at stadig nye jenter kom opp. Da jeg ga meg hadde vi jo Ingvild (Landrø) som allerede var god, og Ann-Kristin (Albertsen) som var på gang, sier Hilde Elshaug.

Seks NM-gull

Nevnte Ann-Kristin Albertsen er gull-grossisten av Kolbotn-jentene. Hele seks NM-gull ble det på henne totalt, hvorav fire i lag og to i tropp. Men litt tilfeldig var det at hun havnet på Kolbotn.

– Jeg hadde gått over fra turn til rs i Oslo Turn, men så flyttet treneren min til Ringerike. Hun sa at jeg måtte begynne hos Winnie i Kolbotn. Det gjorde jeg, og har ikke angret et sekund. Jeg gikk fra 26 til fjerdeplass den første sesongen i Kolbotn, og det var Winnie sin fortjeneste, sier Ann-Kristin (Albertsen) Korsvold.

Det ble en rekke individuelle NM-medaljer på Ann-Kristin, samt deltakelse i flere mesterskap. Og RS utenlands var noe helt annet enn her hjemme.

– EM i Firenze i 86 var den første store konkurransen jeg var med på, i en stor hall som var stappfull av publikum. Det var spesielt. Her hjemme var vi jo vant til at det var utøvernes familie, pluss et titalls andre. Husker også et stevne i Bulgaria, hvor vi tre timer før start ble kjørt i drosje til hallen. 2-300 meter før hallen var det en ansamling av folk, og vi lurte på hva det var. «Folk står i kø» var svaret, men «til hva» lurte vi. Jo, de skal inn å se på dere, foreller Ann-Kristin.

– Helt vilt

Av de NM-gullene Kolbotn tok, så er de ingen tvil om at tropp-gullet i 92 er det mest overraskende. For her var klubben Rustad storfavoritt.

– Ja, det var helt vilt. Vi trente vel tre ganger i uken, mens de var oppe i ti økter. Men vi var en gjeng som kjente hverandre, og hadde det gøy på trening. Så skal det legges til at vi trente ordentlig når vi var på trening. Da var vi dedikerte. Selv om vi var en gjeng som hadde mye rutine, var det likevel over all forventning, forteller Ann-Kristin Korsvold.

Hun få støtte av trenerlegenden Tagge.

– Klart at tropp-gullet i 92 var det mest overraskende. Likevel var nok det første NM-gullet den mest spesielle opplevelsen for min del. Det var litt «er det mulig» liksom, sier Winnie Tagge.

De siste

Det var det, og det ble gjentatt gang på gang. Til slutt endte det altså med totalt 10 NM-gull. Kjersti Brenden var med på de to siste lag-gullene.

- Jeg også drev først med turn, men så sluttet treneren. Da søsteren min drev med RS ble det til at jeg begynte med det. Hilde var forbildet mitt i starten. Da jeg ble med i RS var det en stor gruppe og vi hadde noen gode individuelle utøvere, samt tropp, både i senior og junior. Og det var et fint og godt miljø, forteller Kjersti Brenden.

Hun var med i både VM, EM og «Universiaden» i løpet av sin karriere, og la opp etter NM i 1992.

– Det var en utrolig fin tid som jeg er glad for at jeg fikk oppleve. Det var et godt miljø i både klubb og på landslag, og jeg fikk mange venner. Det var gøy å satse og trene, samt at det var godt å lykkes, sier Brenden.

Miljøet og treneren

Hva var det som gjorde at Kolbotns RS-jenter var i Norgestoppen i så mange år? Vi lar treneren svare først.

– Det var vel en smitteeffekt. En begynte og så kom de andre etter. Vi hadde tre tropper på det meste, det ble nesten litt for mye. Jentene var blide og hyggelige, og hadde en fin tone internt. Og så var de flinke til å trene. De forsto hva som skulle til, og det var utrolig gøy mens det varte, sier suksesstreneren Winnie Tagge.

Så over til utøverne.

– Det er klart at Winnie skal ha en god del av æren. Hun var kjempestreng og styrte oss, men samtidig hørte hun på oss. Winnie skjønte at vi hadde et liv ved siden av idretten. I tillegg var hun selvsagt faglig god. Så var det klart et pluss at vi var en gjeng som hadde det hyggelig sammen og som kunne snakke sammen. Også det bidro Winnie til. For meg var hun en mor nummer to. Det var perioder jeg var mer sammen med henne enn moren, sier Ann-Kristin Korsvold.

Også Hilde Elshaug har klare meninger om hvorfor det gikk så bra.

– Jeg spurte Winnie om hvorfor jeg ble så god. Da svarte hun treningsvilje, samt viljen til å klare det som var vanskelig. Hun hadde klart for seg hva som skapte gode RS-utøvere. Det var stå-på-vilje, evnen til å tåle litt smerte under trening, samt tilegne seg redskapsteknikk og musikkforståelse. Vi var dedikerte, og det var et vanvittig godt miljø. Winnie brydde seg om jentene sine, sier Elshaug.

Millimeter unna gull

Nå kunne det faktisk blitt et gull til, for troppen var «en millimeter» unna i 1993. Ett tråkk litt utenfor mattestreken, ga et halvt poeng i trekk. Det var nok til å miste NM-gullet.

Sølvet markerte også slutten for storhetstiden til Kolbotn i RG.

– Alt har sin tid, som det heter. Noen av oss hadde vært med i mange år, og ville prioritere annerledes. Andre skulle vekk fra Kolbotn på grunn av studier. Når jeg ser tilbake på det, så var det en utrolig fin tid. Jeg vil også legge til at Kolbotn IL som idrettslag, og Oppegård som kommune, var flinke til å støtte opp om oss, avslutter Ann-Kristin Korsvold.