Robert Mood og krigen i Ukraina

Jeg leste med interesse Oppegård Avis’ intervju med pensjonert generalløytnant Robert Mood torsdag 10. mars. I likhet med Mood har jeg min bakgrunn fra Forsvaret, og tilbragte nylig fire år i Moskva som forsvarsattaché ved Norges ambassade der.

Mood har lang og variert erfaring og gode refleksjoner på mange punkter, og jeg deler hans synspunkter i mangt – ikke minst når det gjelder beredskapssituasjonen her hjemme og hva vi kan gjøre for å håndtere situasjonen. Jeg støtter også fullt ut Moods tanker om Norges evne og vilje til å hjelpe Ukraina humanitært og å åpne våre hjem og hjerter for ukrainske flyktninger.

På enkelte punkter mener jeg likevel Mood tar grunnleggende feil:

1. «Regjeringen har gjort oss til med-krigere mot Russland». Dette baserer Mood på utsagn fra forskeren Cecilie Hellestveit for en drøy uke siden. Hellestveits utspill er blitt tilbakevist grundig av eksperter med betydelig større kompetanse enn henne, og hun har da også moderert seg kraftig i ettertid. At Russland dessuten etter eget utsagn ikke befinner seg i krig, men kun bedriver en «militærteknisk operasjon», gjør jo også denne argumentasjonen underlig. En annen sak er at hensyn til folkeretten uansett ikke ser ut til å plage Putin og hans medforbrytere nevneverdig, all den stund de bedriver en brutal angrepskrig mot en fredelig nabo, med groteske overgrep mot sivilbefolkningen.

2. «Panservernraketten M-72 er ikke et defensivt våpen». Dette fortoner seg også som en underlig påstand. Riktig nok kan så godt som alle våpen benyttes både på offensiv og defensiv måte, både på taktisk og operasjonelt nivå. Det avgjørende her er i stor grad hvilken sammenheng våpensystemet brukes i. For ukrainerne, som er utsatt for en brutal invasjon der fiendens styrker står langt inne i deres eget land, er det i denne krigen kun snakk om selvforsvar – altså en defensiv bruk av våpenet. M-72 er et potent og effektivt våpen som kan gjøre stor skade hos motstanderen – men med svært kort rekkevidde, noe som uansett gir våpenet liten offensiv kapasitet. Å bistå overfallsofferet med hjelp til å forsvare seg mot en fullstendig hensynsløs motstander, er etter min mening et minimum av hva man kan forvente fra norsk og vestlig side.

3. «Ukrainske myndigheter har selvsagt også et ansvar for at vi har havnet der vi er nå». Det er åpenbart et element av sannhet i dette, om enn aldri så lite. Jeg vil likevel advare mot denne typen ganske unyanserte påstander når de tas ut av kontekst; det å relativisere problemstillingene på denne måten vitner om manglende evne til å skille mellom tannpirkere og tømmerstokker. I dagens situasjon er det ingen tvil om hvor ansvaret ligger; Putin og hans medansvarlige begår massive folkerettsbrudd og gjør sitt land til en internasjonal paria. De er massivt fordømt av det internasjonale samfunn, herunder av FNs Generalforsamling, og vil en dag få sin dom i Haag. I mellomtiden er det Ukrainas folk som får lide.

Dagens overfallskrig i Ukraina er en katastrofe uten sidestykke i moderne europeisk historie, og den har et betydelig potensiale for å eskalere ytterligere. Ukrainas folk er det fremste offeret her, men på lengre sikt vil dette også gå ut over Russland selv. Ukraina fortjener all hjelp de kan få for å stanse overgriperen. Å forkludre bildet med utydelig begrepsbruk og relativisering av skyldspørsmålet er ingen tjent med.

Med vennlig hilsen

Gunnar Heløe