Påskemorgen slukker sorgen

Dette leserinnlegget publiserte vi i påsken 2021 også, men vi syns det står seg. Påskeevangeliet er jo ganske likt hvert år det også. Så litt nytt liv i denne må være lov.

Far hadde akkurat lært å lese da han var i kirken sammen med familien en påskemorgen for mange, mange år siden. Han hadde fått sin egen salmebok, og stolt sang han med klar guttesopran så det ljomet i kirken, fortalte farmor.

Da de kom til refrenget, sto det “Påskemorgen, osv”og far sang nettopp det, helt ufortrødent: PÅSKEMORGEN, OOO-ESSS-VEEE, OOO-ESSS-VEEE” inntil farmor, temmelig beklemt, fikk hysjet ham ned.

Jeg vet ikke hvordan oppkjøringen mot påskehøytiden foregår i skolen nå for tiden, men da jeg gikk i barneskolen OG på søndagsskolen, da var det neimen ikke mye som var overlatt til tilfeldighetene!

Jammen var det en del å forholde seg til og lure på! Hva slags sorg var det som ble slukket, for eksempel? Oldefar var nettopp død, så jeg visste at sorg hadde noe med svarte klær og bedrøvede ansikter å gjøre, og at det var forbudt å le når det var sorg, men koblingen til påskemorgen, det fikk jeg ikke helt taket på.

Ved søndagsmiddagen da vi var 5-6-7 år gamle (kan ikke ha vært mye seinere, for jeg ble kasta ut av søndagsskolen for å ha juksa med stjernene i eget kort da jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å stemple kortene til alle barna! Jeg stempla hele kortet mitt fullt, for med fullt kort kort fikk man en nydelig, lyseblå glansbildeengel, men jeg skjønte ikke at jeg hadde stempla ut for deltakelse for et par måneder framover!)

Nok om det! Middagen var samtaletid hjemme hos oss. Da løstes de fleste verdensproblemer, og da vi på søndagsskolen hadde hørt om hvilket offer Jesus hadde gjort for våre synder ved å la seg korsfeste, da var dette et naturlig tema. "Det er viktig at vi slipper Jesus inn i hjertet vårt", hadde det blitt sagt, og Pål skjønte ikke helt hvordan det skulle foregå!

Jeg så nok ikke helt problemet og sa mellom to munnfuller: “ Du får bare GAAAPE så høyt du kan da, Pål!” Far fikk hosteanfall, og mor fikk litt mat ut av nesen, uten at jeg forsto helt hvorfor.

Ja, Jesu lidelse og død, det opptok oss voldsomt da vi var små! Frøken Jahren hengte opp plakater på tavla av Jesus på ryggen av et esel, mens mennesker sto rundt og viftet med palmeblader, og i følge “frøken” skal de ha ropt “HOSEANNA, DAVIDS SØNN”. Jeg lurte litt på om hun hadde vært der da, men det turte jeg ikke spørre om.

Kristendomstimene var noe av det festligste jeg visste! Det var rene skjære eventyrstunder, og jeg så for meg Oljeberget, Getsemane hage, Betlehem og Josef og Maria i tur og orden. Det der med den siste nattverden hadde jeg store problemer med, for det var litt ekkelt! At Jesus sa at vi skulle “spise mitt legeme og drikke mitt blod”, det var langt over min fatteevne.

Far leste nemlig masse for oss, og han hadde lest om menneskeetere langt vekke et sted, men de var jo villmenn! Jesus var ikke noen villmann, og så skulle vi lissom spise ham opp og bli menneskeetere selv?

Men, når man er liten, da er det masse man ikke forstår, så jeg slo meg nok til ro med at dette var en sånn ting. Ikke forsto jeg dette med at han hadde blitt spikret fast på et kors heller, enda så snill Jesus var. Kunne de ikke spikre opp han derre Pontius Pilatus i stedet, da, for han var enda slemmere enn gutta fra Langhus! Og så la de Jesus inn i en hule og lukket igjen med en diger stein. Så, helt plutselig, dette med “Sto opp fra de døde tredje dag, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd” og alt det der. Det trodde jeg ikkeno på!

Er man død, så er man død, for det hadde jeg visst helt siden jeg så det avsjelede legemet til nabo Berg sin katte, etter at katta hadde blitt overkjørt av en lastebil! Ikke snakk om at den kom til å stå opp fra de døde, nei! Den var nemlig stein daud!

(Mange år seinere hadde en av mine kolleger forresten fortalt om denne oppstandelsen til sin 2. klasse. En av elevene i klassen, sønn av presten i bygda, var velinformert om dette, og kunne opplyse at Jesus etter oppstandelsen først viste seg for to damer, “for at nyheten skulle spre seg fortest mulig”, som han sa).

Hjemme på Åsen var påsken nesten, men bare nesten, som jula hva forberedelser angikk. Det ble laget påskemarsipan, det meste farget gult med gurkemeie eller safran, og vi lagde kyllinger av kreppapir og gule dusker. Hvordan påskeharen kunne komme med egg, det forsto jeg heller ikke, for enhver tufs måtte da vite at harer ikke legger egg??

Far var ansatt på NSB, og det innebar at vi kjørte gratis på toget, hele familien. I tillegg hadde NSB mange hytter i fjellheimen, og enten i vinterferien eller i påsken var familien Mellquist på fjelltur.

DET var stas! Ingen jeg kjente hadde egne hytter, nemlig, og det å kunne reise til fjells i påsken, det var slett ikke alle forunt. Som regel var vi ett eller annnet sted på Dovre, enten på Hjerkinn, Fokstua, eller Vålåsjø.

Mine klareste påskeminner er den lange togturen fra Østbanen med selveste “Dovregubben” som lokomotiv. Det var et digert damplokomotiv på nesten 90 tonn, det største som noen gang har ferdes på norske jernbaner.

Iskalde hytter uten elektrisk strøm, med parafinlamper og vedovn og, selvsagt utedo! Den var så smal at bestefar, som var ganske tjukk, måtte rygge inn der, for det var umulig å snu seg med den digre magen hans!

Hjemmepåsker hadde vi også! Da var Gjersjøen alltid stappfull av folk som pilket og solte seg, og de som heller ville lenger “til fjells”, de tok turen til Pinnåsen. Jeg husker det var stappfullt av knikkerskledte soltilbedere, der også.

Da vi var helt små, Pål og jeg, da ble vi puttet i sekken og båret med inn i Nøstvedtskogen, til “Påskesteinen” som vi kalte den. Den ligger rett inne i skogen, første sti til høyre etter at man har krysset den flotte steinbrua over Dalsbekken.

Stien er fremdeles merket som tursti, og Påskesteinen, den ligger der fremdeles, den også. Jeg gikk forbi den for ikke mange dager siden, og det var godt å se en småbarnsfamilie på plass der med bål, pølser og pinnebrød, nøyaktig som vi gjorde for over 70 år siden. Om påskemorgen slukker sorgen i disse coronatider, det vil tiden vise. Vi har ikke annet å gjøre enn å smøre oss med tålmodighet og godta at påsken, den blir også i år helt annerledes enn vi kunne ønske.

Men påske blir det! Sikkert med nok god mat, påskeegg og påskeharer også, for de som tror at harer legger sjokoladeegg!

Uansett hva man tror på, påskeharer eller litt mer gudelige skikkelser, så er påsken rett rundt hjørnet, og etter den er avgjort våren her for alvor!

RIKTIG GOD PÅSKE, alle sammen!