Vintersykling i Oppegård
Tanker fra et sykkelsete
"Det er ikke enkelt med vintersykling. Ikke engang i en sykkelkommune som Oppegård," skriver lokalpolitiker Bjørn Gunnar Ganger (Ap) i sitt leserinnlegg.
Jeg skal erkjenne det med en gang. Jeg er en av disse gale som sykler hele året.
En av de som kaster seg ut i snøfokk, mørke og kulde med lys foran og lys bak, godt inntullet i lag på lag med ull og kanskje med Oppegård Avis i hjelmen for å holde vinden ute.
Men så får jeg jo takk også da. Hver dag. Det varmer en forhutlet vintersjel å entre kommunehuset på morgenkvisten og se den kommunale takksigelsen i foajeen.
Sykling gir tid til refleksjon og ettertanke. Etter moden overveielse har jeg kommet til at takknemmeligheten må være til tross for et eller annet. For det er ikke enkelt med vintersykling. Ikke engang i en sykkelkommune som Oppegård.
På gang- og sykkelveier bakser vi oss frem gjennom nattens snøfall mens vi forbanner prioriteringen av svart asfalt til morgentrøtte bilister. Og blir sykkelveien brøytet, kan du ta gift på at Statens vegvesen raskt sørger for at den blir ufremkommelig igjen.
En viss trøst er at foreldre med barnevogner, eldre med rullator og funksjonshemmede med sine elektriske rullestoler har det verre. Men de er sikkert fornuftige og blir hjemme. De får ingen takk likevel.
Og hver dag i vinter, når jeg ankommer rådhuset, ser jeg sykkelstativene. To stykker. Under snøen. Ventende på at en ny vår skal tine dem frem. Det er håp – og takk for det.
Les også: På to hjul til sykehjem
