Eventyret om Uppigård

Dette eventyret hadde sin første publisering i Oppegård Avis i november 2021, men det har defintivt ikke gått av moten siden sist, så vi republiserer det like godt også denne romjulen.

«Det var en gang en fin gård som het Uppigard. Gården hadde vært drevet ganske strengt av forsiktige bønder i mange generasjoner, og ble etterhvert til en fin gård med mange kyr på båsen og korn og høy på låven, og jammen var det ikke litt sølv på kistebunnen også. Mange flyttet til gården og likte seg godt der. En dag ble gården overtatt av en som het Per; bror hans Pål hadde overtatt en annen gård, og yngstemann Espen satt nå mest og rotet i asken i grua på Uppigard.

En dag fikk Per høre om hvor gildt alt var på nabogården, den hadde fått navnet Skigard. Per ble bedt over til Skigard, og der fortalte de Per hvor fint alt skulle bli hvis de slo sammen de to gårdene. Per syntes dette hørtes både riktig og bra ut, og ett sammenslått fjøs måtte jo bli billigere å drive en to hver for seg. Espen satt hjemme, og var nok litt skeptisk da han hørte om hvor gildt alt skulle bli, men ham var det nå likevel ingen som hørte på..

For å få til en god sammenslutning av gårdene måtte en jo ha en mengde rådgivere, både på gårdene og utenfor - og gode råd var dyre, må vite. Enten det nå var slik eller sånn det hang sammen, så ble det nå ikke så billig å drive den nye storgarden likevel, så en måtte ta av sølvet og selge noe av såkornet. På den tiden gikk det også en stor sott over landet, og det var viktig at alle beskytte seg mot den som best de kunne for at sotten ikke skulle få spre seg for mye.

For å få til dette, måtte alle på Uppigard dra sørover til Skigard, og etter hvert måtte alle også dra til et langhus på Skigard for å finne ut om de hadde sotten, selv om dette var ganske tungvint for mange. Noen undret seg: hvis det var så viktig at alle beskyttet seg, hvorfor måtte de dra utenfor gården og helt til Skigard da? Vel, dette fikk de grunne på som ville bruke tiden sin på slikt.

Nå som den nye gården var blitt så dyr å drive, fant den nye storbonden ut at han skulle dra på kurs for å få gode ideer. Han dro da til Dovregubben og datter hans, den Grønnkledde; for han hadde hørt at der var det mye nyttig lærdom å hente. Dovregubben lot seg ikke be to ganger, han ba storbonden inn i berget og sa: "Du må huske på at hos oss er alt omvendt, opp er ned, ned er opp, billig er dyrt, dyrt er billig, få er mange og mange er få." Dette syntes storbonden hørtes klokt og riktig ut, og dro hjem med den nye lærdommen. Ett problem han måtte hanskes med når han kom hjem, var at det var blitt mange flere gamle på gården, dels var det nå slik verden var blitt, og dels hadde en bygget mange nye hus på gårdene som var særlig egnet til gamle mennesker. Han fikk også vite at "Flere rammes av sykdom og har omfattende behov for pleie- og omsorgstjenester." Nyss hjemkommet fra kurset hos Dovregubben hadde storbonde løsningen straks klar: en tok sengene fra de sykeste i Uppigard og flyttet noen av dem til Skigard, og da skulle problemet være løst. Da fikk vel slektningene til dem som ble flyttet lengere vei, men lengre var nå engang kortere etter den nye læren. Noen spurte: nå: hva gjør vi med de andre vi tar sengene fra og som ikke skal til langhuset på Skigard? Noen av rådgiveren foreslo da ættestup som i gammel tid; det ville løse problemet raskt og effektivt og gi umiddelbar resultateffekt - og det siste hørtes nå svært så fint ut. Ættestupet skulle nå forresten bare finne sted etter en "god dialog" med dem som skulle utfor stupet. Andre rådgivere sa at ættestup ikke var noe de drev med i gammel tid; den gang prøvde de visst etter fattig evne å ta ta vare på dem som var blitt for syke til å klare seg selv, og dessuten hadde gammellensmannen sagt at ættestup ikke var lovlig - ikke engang etter en god dialog. Alle ble da enige om å droppe ættestupet, og i stedet nedsette en komite.

I mellomtiden hadde Dovregubben utlovet en belønning til den som vant prisen som årets Hette-Robin. Hette-Robin var en vidgjeten ridder fra England som tok fra de rike og ga til de fattige - men hos Dovregubben var det jo som kjent det omvendte som gjaldt: ta fra de fattige og gi til de rike. En som klarte å ta pengene fra de aller sykeste på gården - "gården" vil si gamle Uppigard må vite, ikke Skigard - og så gi skillingene til ny infrastruktur på Skigard, han måtte vel fortjene denne gjeve prisen? (Uppigard trengte nå forresten ikke noe særlig ny infrastruktur nå som den var blitt som en husmannsplass under Skigard å regne.) Den som vant Hette-Robin prisen skulle få den Grønnkledte i et helt år som informasjonsrådgiver - og det kunne jo komme godt med.

Mens dette skjedde, satt Espen og sturet i grua på gamle Uppigard; Han hadde ikke vært på kurs hos Dovregubben, og syntes derfor synd på alle de gamle og syke som en skulle ta sengene fra. Først tenkte han at han kunne lite gjøre, men så kom han på alle de syv hjelperne han hadde fått fatt i før, og da smurte han straks en skreppe med mat - det var fortsatt noe mat igjen i skapet på Uppigard - og så la han i vei. ....»

Her manglet dessverre resten av manuskriptet til eventyret, men jeg håper resten dukker opp et sted så vi får se hvordan det gikk med disse gamle gårdene og de som levde der.

I tilfelle noen skulle få assosiasjoner - eventyret over har naturligvis ingen likhet med eksisterende steder eller personer, men er fri fantasi fra eventyrfortellerens side.