Oppegårds nye tak

Mori har ønsket gjester fra nabolaget, dermed tok «Amundsen & Lindstrøm», lokal journalist og følge, turen som startet fra Uranienborg med omvisning på dagen da Roald Amundsen ville fylt 149 år.

En start i biblioteksbaren er å anbefale. Interiøret er moderne, med sittegrupper, gode sofaer, skinnstoler, kunst på veggene og kunstbøker i hyllene og behagelig innetemperatur.

På gangveien til The Well hører man musikk fra bassengområdet der skyggefulle parasoller og live DJ skaper stemning hver lørdag i juli. I 8. etasje finner vi restauranten med en fantastisk utsikt over nærområdet. Lokalet var nesten fullt. Gjestene var en tydelig blanding av utenlandske gjester med handlebager, Spa -og hotellgjester med bånd rundt armen - og oss kortreiste.

- Mori er japansk og betyr skog, forteller vår ivrige servitør på engelsk og følger opp med en mengde informasjon i en heseblesende fart. Hun skal være vår spesielle servitør for kvelden, forteller hun, før hun forsvinner.

Isbitene vi bestilte til aperitiffen dukket aldri opp, Momori - Nigori sake, pisco, fersk lime juice og hibiskus-sirup, ville kanskje ikke falt i smak hos polarhelten vi har lånt navne fra, selv om den ble servert på en fiffig måte.

«Magic» sa servitøren og farget coctailen rosa, og dermed var «Lindstrøm» solgt.

Spennende smaker

Etter en halv time kom forretten, Hummer Yuzu-kosho, frisk salat og sitronskall, og det var da både «Amundsen» og «Lindstrøm» måtte undre seg over hvorfor vi ble spurt om vi ville beholde spisepinnene eller gå for bestikk. Vi hadde beholdt spisepinner, men mini-burgene med hummer lot seg ikke spise med pinner. Kanskje bestikk kan følge alle rettene, slik at servitørene slipper å huske hvem som vil ha hva.

Smakene var spennende og antydet en fin start. Rettene var små, selv for en forrett, men Mori legger opp til «fine dining», med antrekk - og en gourmet-opplevelse fremfor en mettende opplevelse. Referansene den tradisjonelle japanske Kaiseki-stilen, hvor det handler om å eksperimentere med forskjellige smaker for å skape nye gastronomiske opplevelser. Det lyktes de i. Nabobordet fant åpenbart de små mini-burgerne våre med hummer så interessante at de bestilte det samme.

Servitøren som forsvant

På terrassen utenfor var solen i ferd med å gå ned og de tidligste spisegjestene tok med seg drikke ut for å nyte de siste strålene fra solen før den forsvant mot Oslo.

Vår spesielle servitør for kvelden kom aldri tilbake og vi huket tak i en ny mens vi ventet på hovedrett og drikke.

Hovedrettene, Koreansk konfitert andebryst med brokkolini, kizami wasabi, syltede stikkelsbær og koreansk barbeque-saus kom på bordet. Retten besto av perfekt stekt og oppskåret andebryst på en seng av grønnsaker. De syrlige stikkelsbærene var perfekte mot den litt søtlige koreanske sausen. Kizami wasabi er en mild variant og gir ikke assosiasjoner til den skarpe wasabien som brukes med sushi. Sausen var så god at «Amundsen» kikket misunnelig over på tallerkenen til «Lindstrøm», som hadde fått en liten potetmos- seng med sin rett, marinert indrefilet av okse med baby-grønnsakshage og yakiniku-saus, en soyasaus. Uten ris eller mos til andebrystet, var det ingen mulighet å få i seg den smaksrike sausen.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Vinen som aldri kom

Det var bestilt vin til hovedretten, men da den ikke dukket opp og servitøren var opptatt, måtte maten fortæres mens den ennå var varm. Servitøren fortsatte til flere bord, ryddet og serverte, dermed forsto vi at drikke til maten var glemt. «Lindstrøm» fikk sitt glass rødvin da maten var spist opp og kelneren skyldte brydd på baren.

Imidlertid fikk «Amundsen» tak i en hyggelig hovmester som kunne fortelle at halve staben var på opplæring. Hun ville ta med vårt ønske om å kunne bestille ris som tillegg i fremtiden. Da vi fortsatte ut til den behagelige terrassen ble det gjort forsøk på å tenne opp en illusjon av et bål av kull på de stilige bordene. Store lykter med lys var plassert ut og kveldsluften var perfekt. «Amundsen» nevnte at det skulle bli godt med litt kjeks og ost når vi kom hjem, og begge var enige om at rettene var små.

Skal få nye sjanser

Med sin spektakulære beliggenhet med utsikt mot Østmarka og Langhus blir «Oppegårds tak» et sted man gjerne viser frem til besøkende - og en restaurant som skal få en ny sjanse når rutinene er mer innarbeidet - selv om polarkokk Adolf Henrik Lindstrøms bjørnebiff neppe kommer på menyen, som kjent var Biff Lindstrøm, av sel og bjørn, noen av rettene som ble servert på polarskutene Gjøa og Fram - og ofte forvekslet med Biff á la Lindstrøm.