Blir drømmen min om å bade i Kolbotnvannet noen gang oppfylt?

Jeg er relativt ny innflytter til kommunen og husker veldig godt da vi vurderte det nye byggeprosjektet rundt Myrvoll-området. Et av de viktigste positive poengene ved prosjektet var nærhet til Kolbotnvannet, som jeg anså som en ypperlig mulighet for bading, kajakkaktiviteter og strandaktiviteter. Som småbarnsfamilie gledet vi oss til vår første sommer i så flotte naturomgivelser.

Som dere som leser vet, var vi naive i våre tanker og manglende innsamling av informasjon; det er veldig lenge siden Kolbotnvannet hadde god nok tilstand til å bade i. Første sommer gikk fort og vi rakk ikke å ta innover oss at det manglet noe, men nå som vi har bodd flere år i kommunen og har gått turer forbi dette vakre vannet, opplever jeg større og større savn og sorg. Sorg over drømmer som aldri ble oppfylt, savn etter et badested å skape minner for mine barn, noe jeg selv har fra barndommen. Hvordan kan man la være å ta i bruk så skjønne naturomgivelser? Og hva er egentlig grunnen til at vi ikke kan ta det i bruk?

Jeg har selv i mange år jobbet i vann- og avløpsbransjen, og vet godt svaret. Det enkle svaret er jo at det er oss, mennesker som bor rundt Kolbotnvannet, som er årsaken.

Et mer utdypet svar er at det er forurensning vi skaper i form av avløp og diverse kjemikaler som vi bruker i hverdagen og som renner i vannet. Tidligere generasjoner satt med inntrykk av at vannet og naturen kan rense alt, og derfor renner det bokstavelig talt dritt ut i alle vannkilder i Norge. Myndighetene trodde lenge at naturen er et filter for alt vi skaper av avfallet. Kanskje ikke så ulikt elvene i India hvor innbyggere tror at de kan både begrave sine døde i, vaske hellige kyr og drikke fra. Sånn sett har vi ikke kommet mye lenger enn andre land.

Vi tror fremdeles på det, at naturen rydder opp etter oss. Men det gjør den ikke lenger, og Kolbotnvannet er et sørgelig eksempel. Vi har blitt for mange, utslippene ble for heftige, og derfor begynte det å vokse mange giftige alger i innsjøen, som gjør det risikabelt for mennesker og dyr å bade i.

Så hva gjør vi nå? For å rydde opp i utslippsmengden må vi først og fremst rense eksisterende utslipp og stoppe tilførsel av utslipp slik det er i dag. Så er vi nødt til å stoppe videre byggeaktivitet rundt vannet, fordi det å bygge så nærme innsjøen nesten er en garanti for utslipp, og mer tåler ikke vannet. Så fikser naturen resten, fordi den er magisk sånn sett, og finner sin egen balanse, så lenge vi ikke blander oss. Selv om arbeidet med å erstatte gamle rør med nye og på andre måter redusere avrenning og utslipp er godt i gang, er det ingen eksperter som tør å sette noe årstall for når vannet får tilbake god økologisk tilstand eller «badevannkvalitet». Selv når alle utslipp er stanset vil det ta lang tid. Men vi vet hva som hjelper. Og det arbeidet må fortsette og styrkes. Derfor har vi prioritert Kolbotnvannet høyest i den nylig vedtatte hovedplan for vann og avløp.

Hva vil det koste å rense all utslipp? Mye. Men hvordan har vi kommet dit at vi heller bygger bassenger, kunstgressbaner og idrettssentre i stedet for å ta vare på rekreasjonsområder som er tilgjengelig for alle, HELT GRATIS? Hvor mye betaler en småbarnsfamilie i året for å dra i bassenget, skøytehall, åpne gårder og klatreparker? Samtidig har jeg sett hundrevis av smilende fjes på Kolbotnvannet denne vinteren på de beste skøytedagene. Jeg skulle ønske vi kunne se like mange av dem på sommeren, med fryd og badeglede i øyene.

Så når skal vi forstå ekte verdi av vår nærnatur? I dagens dyrtid, er det ekstra viktig med tilgang på en nydelig tur, flott bålplass, skøytebane, badeplass, klatrepark, bærplukking, sykkelsti, piknik sted, brygge osv. på ett og samme sted som ikke er større enn et par km i omkrets. Lokalnatur er undervurdert, ofte valgt bort til fordel for en syden-destinasjon, tatt for gitt og er ALDRI valgt som viktigste sak i våre kortsiktige demokratiske valg. Men jeg vil påstå at det er den som har viktigst psykisk og fysisk verdi for oss som mennesker, og det er der vi skaper mest minner med våre venner og familie. Og så langt har jeg konsentrert meg om rekreasjonsverdien. Enda viktigere er det at vannet fungerer som økosystem for naturen og dens øvrige innbyggere. Så når klarer vi virkelig å sette ekte verdi på denne naturen og prioritere den skikkelig?

Jeg håper allerede etter neste valg! Derfor går vi i Miljøpartiet De Grønne til valg på (blant annet) å fullføre reguleringsarbeidet og områdeutvikling for Kolbotn som permanent sikrer de grønne områdene og kantsonen ved Kolbotnvannet som verdifulle grønne lunger for mennesker, planter, dyr og insekter. Vi vil fortsette, og forsterke, arbeidet med å rense og rehabilitere Kolbotnvannet slik at man kan bade og fiske her uten helserisiko. Tenk om vi får opplevd å bade i Kolbotnvannet i vår livstid, det er i verdt fall en drøm jeg vil fortsette å jobbe for!

Mariya Simon,

5. kandidat på listen for neste kommunestyreperiode for Miljøpartiet de grønne