MDG er i harnisk over uteområdene på skolene våre

NB: Dette er et leserinnlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger. Kommunen og styringspartiene er orientert om innlegget. 

Gode og tilstrekkelig store uteområder er avgjørende for barnas psykiske og fysiske helse. Skolegårdene er ikke bare lekeplasser, men viktige arenaer for sosial utvikling, fysisk aktivitet og mental avkobling (1,2). Likevel viser en nylig kommunal kartlegging at situasjonen er alarmerende dårlig.

MDG ønsker å satse betydelig mer på å sette i stand skolegårdene og sikre varig vedlikehold. Det er ikke akseptabelt at økonomiske utfordringer fører til forfall, med alvorlige konsekvenser for helse og trivsel. Når elevene får mulighet til å koble av i friminuttene, styrker det også konsentrasjonen i timene og skolemotivasjonen.

Skolegårdene svikter barna

Kartleggingen, som vi har ventet i årevis på, bekrefter en bekymring vi har sett i flere mediesaker: Skolegårdene er ikke tilpasset barnas behov. Mange barn vandrer rundt i friminuttene uten noe å gjøre. Leker som "boksen går" og gjemsel har forsvunnet fordi det mangler egnede områder. Dette handler ikke bare om trivsel, men også om barnas helse og utvikling.

Skolegårdene burde vært et verktøy for å snu trenden med synkende fysisk aktivitet blant barn og synkende skolemotivasjon. I stedet har mange uteområder dårlig kvalitet og begrenset plass. Velutstyrte og varierte skolegårder kan redusere mobbing og øke trivselen. Barna ønsker seg grøntarealer, trær å klatre i og varierte områder som inspirerer til lek og utforskning. Likevel ser vi for mange skolegårder som minner om asfaltjungler, blottet for variasjon. Vi trenger begge deler: både jungel og asfalt!

Når økologiske høner har mer plass

Mangel på plass er også et voksende problem i sentrale skoler. Vi bygger for små skolegårder for å være plasseffektive, med begrunnelsen om at kvalitet kan kompensere for kvantitet. Ta Magasinparken ungdomsskole som eksempel: Bygget er flott, men uteområdet er fryktelig lite. Når 7–800 elever bruker det daglig, vil det raskt slites ut. Vi trenger en kommunal norm for utearealer – vi kan ikke vente på staten.

En nasjonal arbeidsgruppe for bedre uteområder har til og med sammenlignet utearealet for barn med arealet som økologiske høner har til rådighet. Resultatet? Høner har betydelig mer plass per kilo kroppsvekt enn skolebarn (2). Dette er absurd. Når vi vet hvor viktige uteområdene er for barnas helse og trivsel, er det en skam at vi gir dem så lite rom til lek og utfoldelse (2).

Konsekvensene av politiske prioriteringer

Ski skole er et skremmende eksempel på en skole der uteområdene svikter. Konfliktnivået blant barna øker, og de få lekeapparatene som de har, er i dårlig stand eller ubrukelige om vinteren (3). Til tross for tiår med akutt behov for oppgradering, har skolen blitt satt på vent gang på gang. Da Høyre, Frp, SP og PP i 2023 prioriterte nye boligområder i Skorhaugåsen og Ski øst, mot faglige råd, ble konsekvensene tydelige: Kommunedirektøren foreslår nå å skrote planene for oppgradering av Ski skole – nok en gang. Barna må fortsatt klare seg med utilstrekkelige uteområder, noe som ikke kan aksepteres.

På Østli skole er situasjonen minst like alvorlig (4, 5). Elevene har skrevet brev til kongen om sine dårlige uteområder – et desperat rop om hjelp fra barna selv. Når barn må henvende seg til landets øverste myndighet for å få en bedre skolehverdag, er det et klart tegn på at noe er galt. Kartleggingen plasserer både Ski og Østli på toppen av verstinglisten, og dette må vi nå følge opp med konkrete tiltak for å sikre trygge og funksjonelle skolegårder.

Foreldreengasjement stoppes av manglende kapasitet

Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) ved flere skoler har vist enestående engasjement. De har samlet inn penger og søkt tilskuddsmidler for å forbedre uteområdene. Likevel hindres framdriften av at kommunens Vei og Park bare har én ansatt som jobber med slike prosjekter. Med kapasitet til å håndtere kun to uteområder i året, går dette altfor sakte, når det er over 60 som venter. Når frivillige krefter bidrar økonomisk, burde kommunen sørge for at prosjektene gjennomføres – ikke sette dem på vent.

Hvordan løser vi dette?

For å løse situasjonen mener vi at kapasiteten i Vei og Park må styrkes, enten ved flere ansatte eller eksterne entreprenører. Samtidig må kommunen etablere en samarbeidsmodell med FAU, og en tydelig plan for hvordan FAUs midler og innsats kan integreres i kommunale prosesser. Med en fast kontaktperson og klare retningslinjer tror vi dette vil gjøre det mye enklere å oppgradere uteområdene. Til slutt må også budsjettene for skolegårdsprosjekter økes, med midler til både oppgradering og varig vedlikehold.

Disse tiltakene mener vi er avgjørende for å møte behovene i en kommune med mange skoler og barnehager som desperat trenger oppgraderte uteområder. Barnas helse, trivsel og skolemotivasjon er ikke noe vi kan nedprioritere, og ved å investere i skolegårdene og barna – investerer vi også i framtida til oss alle.

Marthe Arnesen, gruppeleder for MDG

Sturla Kristoffer Naas Johansen, medlem av utvalget for oppvekst, idrett og kultur