Sommer på hell…

Sommeren er over, og vi siger langsomt ut i hverdagstralten. For oss i Oppegård Avis betyr det at noen ting vender tilbake til normalen, og blant annet er det flott å se at spaltistene våre i «Slik har vi det nå» har hatt oss i bakhodet i sommer. Førstemann ut er vår eminente tusenkunstner, og vi gir ordet til Marianne Mørk:

Sommer på hell

De fleste av oss har nettopp lagt sommerukene bak oss med late dager på stranden, og barnas jubel i vannkanten i timevis med medbrakt matpakke, og sand mellom tærne.

Været kan ingen styre, men noen gode solskinnsdager har vi alle fått smake på til tross for store endringer i hva man forventer seg i juli.
Disse dyrebare ukene vi har så store forventninger til, som vi gleder oss til hele året, sommerferien.
Ja, uansett hvilke planer man har så snakker vi om dem med entusiasme i stemmen i ukevis, og vi gleder oss som små barn, men kanskje man skal legge noen av forventningene til side og ta dagene som de kommer.
Uvær, storm og stille, uansett må vi bare være i hva som måtte komme.

Vi hører venner som snakker om at de skal til Syden, til varmen, og bo på det luksushotellet.
Ordene høres besnærende ut, og vi tenker, det vil vi også.
Men virkeligheten ble dessverre noe helt annet for mange av dem med 40 varmegrader, vannmangel, branner, og virus som herjer både her og der. Og her hjemme har vi snublet over både styrtregn og flom.
Nei, forventninger og drømmene vi lager blir ikke alltid til den virkeligheten vi møter.

Tankene mine går til somrene da jeg vokste opp. Det var faktisk svært ofte varmt i juli med selvplukkede moreller, varme skoleboller som smeltet i munnen når man satte tennene i dem.
Generasjoner samlet på stranden hvor samtalen gikk lett, og man snakket om alt og ingenting.
Varm kaffe på termos til de voksne, og forventninger om drinker i høye glass eller hvitvin i kjøler var fremmed.
Jeg tenker på disse årene med varme og glede, og i dagens samfunn hvor vi har så store krav til det meste samtidig som verden dirrer, jorda vår brenner, menneskeliv går tapt, og nyhetsbildet er så svart at det er vanskelig å se et glimt av sol.

Da trenger vi en livbøye bokstavelig talt å holde oss fast i. Og ta vare på alle de fine øyeblikkene vi har tatt med oss fra akkurat denne sommeren sammen med familie og venner.
Tenke litt over hvilken retning livene våre tar og legge alt for store forventninger til side.
Sommeren er også en tid hvor mange kjenner ekstra på ensomhet, det er dessverre utrolig mange som ikke har noen planer, eller noen å være sammen med.

Nå skriver vi august, hverdagen er tilbake.. Det føles nesten godt tenker jeg. Komme tilbake til rutiner, grovbrød og meningsfylte oppgaver.
Samtidig som vi har fått litt påfyll på batteriene med søvn, bading, duft av blomster, gress og søvnige dager i solen når den tittet fram.
Nå møter vi mørke kvelder, luften blir litt skarpere, og vi må igjen fokusere og innrette oss etter klokken.
Nye arbeidsoppgaver, møte med andre som forteller om sine opplevelser i sommer.
Vi har fått påfyll og gleder oss nå til og møtes igjen.

Jeg skal nå i full gang med innspurten på vår store familieforestilling «PINOCCHIO» som har premiere i slutten av august, hvor 60 skuespillere skal få skinne på scenen med all sin spilleglede.
For en gave å få arbeide med så mange flotte mennesker hvor alle jobber mot et felles mål: Å lage en teaterforestilling vi kan være stolte av, og som vil glede publikummet sitt.

Og den gamle historien om Pinocchio er kanskje mer aktuell enn noen gang med sin eventyrlige historie om å snakke sant. Ja, det er dessverre en mangelvare i dagens samfunn verden over, så det er nok ikke bare Pinocchio sin nese som skal vokse, men nesen til utallige maktpersoner rundt omkring i verden har nok en nese som er lang som herfra til månen.
Men vi skal vise en fargerik, morsom teaterforestilling spekket med Gresshoppens visdomsord og masse dans og spilleglede.

Så bare gled dere – og kom på teater i høst.

God klem fra Marianne

Les mer av Marianne Mørk:

Piken og stigen