Lot seg ikke imponere over kuttlisten

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsender meninger.

«En kyniker er en som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe» (Oscar Wilde)

Å være kommunedirektør er ingen popularitetskonkurranse, selv ikke i en ressurssterk storkommune i verdens rikeste land.

Signalene er at det skal kuttes mye i årene som kommer, hvis ikke kommer man på en liste som får helvete til å minne om et kjøleskap.

Men lovpålagte tjenester må skjermes, det forstår alle.

Og hvor skal det så kuttes?

Jo, i hovedsak går det mest utover unge og gamle. Antall sykehjemsplasser anbefales redusert, skoler og fritidsklubber foreslås nedlagt.

Og heller ikke idretten slipper unna. Vi er begeistret og stolte over at Fotballforbundet ønsker å legge sitt nasjonale treningssenter til vår kommune. La oss bare håpe at det ikke kommer til å gå utover det ikke lovplagte tilbudet til unge og gamle som ønsker å drive idrett på ulike nivåer.

Når utgiftene til uføretrygd og sykefravær eksploderer, og hovedårsakene påstås å kunne vært unngått gjennom fysisk aktivitet og et balansert kosthold, vil det være veldig kortsiktig å redusere idrettstilbudet og bygge ut alt man har av 100-meters skoger. Eller?

Det å avvikle undervarme på kunstgressbaner er jo en enkel måte å spare noen kroner på, nærmere bestemt 1,3 mill. pr. år. Fotball er jo tross alt i enkelte uinnviddes øyne ikke en vinteridrett. Og kanskje vi på den måten klarer å redusere antall aktive fotballspillere også?

Folk kan jo bare finne på noe annet å gjøre i fritiden, og ettersom fritidsklubber legges ned kan de møtes i Ski sentrum og rane hverandre og slåss.

I dag er det i stor grad slik at idretten selv står for renholdet i innendørsanlegg i helgene, så veldig mye er det nok ikke å spare på dette tiltaket som sammen med at idretten betaler for renholdsartikler (ca. 250 tusen pr. år).

I dag er det delvis slik at idretten drifter både innen- og utendørsanleggene i kommunen, og det er vi villige til å vurdere om betingelsene er fornuftige. Idretten kan sikkert også bidra når det gjelder BUA, som er et fantastisk tilbud til de som ikke har økonomi til utstyr til ulike idretts- og aktivitetsformål.

MEN i det store og hele vil kostnader som lempes over på idrettslagene medføre at medlemskontigenter og treningsavgifter vil øke, slik at færre familier har økonomiske ressurser til la sine barn delta i idrett og andre antatt positive aktivieter.

Media har i flere omganger debattert utfordringene med at mange ikke har økonomiske ressurser til å ta del i sport og idrett. Det betydelige skillet mellom idrettstilbud øst og vest i Oslo er et sentralt element i denne diskusjonen, og i enkelte idretter er det slik at utøvere på et visst nivå MÅ ha ressurssterke foreldre for å kunne henge med (jfr. bl.a. langrennslandslagene).

Og hva skjer da med disse unge? Drar de til Ski sentrum eller Oslo for å slå i hjel tid (og hverandre)?

Hva er kostnadene på sikt ved at vi som samfunn ikke har økonomiske ressurser til å tilby våre unge sunne og meningsfylte fritidsaktiviteter?

Og hva er de langsiktige kostnadene ved at våre godt voksne innbyggere ikke blir mer inaktive, enten det er av økonomiske årsaker eller manglende muligheter?

Vi kan av budsjetter og regnskap relativt enkelt se priser og kortsiktige kostnader ved å kutte i idretts- og aktivitetstilbud, MEN vi kan vanskelig beregne VERDIEN av at befolkningen har tilgang til aktivitetsmuligheter som bidrar til bedre helse og livskvalitet.

Prisen er de innsparingene vi kan gjøre ved å kutte kostnadene knyttet til ulike ikke lovpålagte oppgaver, mens de langsiktige reelle verdiene av disse aktivitetene får vi først se på sikt i form av helse- og kriminalitetsregnskapene i fremtiden.

Og mye tyder på at vi vet prisen, men ikke verdien.

Jan Erik Aale
Styreleder i Oppegård IL