En ukultur

Russeturer til greske fest-øyer har blitt oppslags-gjenganger i flere norske aviser. Russen selv synes kanskje det er urettferdig, at det lille mindretallet ødelegger for den ellers så lovlydige ungdommen. Og det kan tenkes at det er delvis riktig også. Men faktum er at russetiden har blitt et fenomen som strekker seg mye lenger enn tre uker i mai det året man er avgangselev. Det er ikke noe nytt at ungdom reiser på sydenturer og drikker for mye alkohol, og det har vært rivalisering og slåsskamper også før russen 2019 kom på banen. Den store endringen fra tidligere ligger derimot i at turene organiseres under «russeparaplyen». Før dro man muligens på gutte- og jentetur, nå drar man på «russetur» og møter hundrevis av annen ungdom som også er på «russetur», og det lenge før man i det hele tatt har begynt russetiden sin.

Les også: Oppegård-russ involvert i voldshandlingene i Hellas

Denne endringen kom med russebussene. Fra å kjøpe en skranglete Ford Transit og male navnene på siden og kanskje få med en sponsor eller to, til russebuss i millionklassen med egne gensere, dekknavn, «release-party,» buss-sanger, og innleide grafittikunstnere, er veien lang. Og den veien begynner allerede i førsteklasse. For skal russen ha råd og mulighet til å organisere et slikt prosjekt som en russebuss har blitt, ja da må man stå på i flere år. Det er latterlig!
Når man begynner på videregående skal man ikke bruke tid på å bekymre seg for om man kommer med på en russebuss eller ikke. Helt fra starten setter det tonen for hvem som er inkludert, og hvem som ikke er det. Er du ikke raskt ute og sikrer deg plass på en av bussene, hvem er du da i det sosiale sjiktet? I tillegg blir fokuset på læring, som tross alt er hovedpoenget med feiringen etter endt skolegang, forsvinnende liten. Når fokuset på tre års skolegang dreier seg om hvordan man skal feire den når det er over, før man i det hele tatt har startet, da er noe riv ruskende galt.

Les også: – Dette er alvorlig

Det er kanskje ikke så rart at Oppegård-russen og Bærums-russen blir synlige i den nye russe-ukulturen. For dette er pengesterke kommuner, hvor «busskulturen» har blitt viktigere og viktigere med årene. Det henger unektelig sammen.

Dermed er det enda viktigere at ungdommen har gode, voksne rollemodeller som tør å si nei, når magefølelsen forteller dem at barna ikke burde være med på noe. For selv om de nærmer seg voksenlivet, er det lov å hjelpe dem på veien. På tide å dra frem det foreldre har sagt i alle tider til sitt avkom; «hvis alle hoppet fra broen, ville du hoppet også?»