Hva nå, Henriksen?

Korona-pandemi, sammenslåing og økonomisk krise. Det finnes trolig kommunedirektører i Norge som har fått utdelt bedre kort på hånda, enn Øyvind Henriksen.

Når det er sagt, har Oppegård Avis trolig vært en av de sterkeste bidragsyterne til å gi Henriksen verbal juling det siste året. Det har vært flere saker om lønn, vi har stilt spørsmål ved antall ledere, skrevet kritiske saker om kuttforslag og intensjoner.

Henriksen har nok ikke vært «helt enig» i alle vinklingene, men én ting skal han ha. Han har stort sett svart på hvert eneste spørsmål vi har stilt. Og han takket da også umiddelbart ja da vi inviterte til en siste prat på Tårnhuset, før julefreden rakk å senke seg.

Hektisk

Og det trengs noen rolige dager med lavere puls nå, for det siste året har vært hektisk for 63-åringen. Det neste blir ikke noe spesielt mer behagelig skal vi tro Henriksen.

– Jeg tenker vi har et godt utgangspunkt for å få gjort de grepene vi trenger å gjøre nå. Sykehjemsplasser er et eksempel på et betent tema, men det er altså ikke slik at vi kommer til å nekte folk som trenger en sykehjemsplass, å få det. Da må vi ha systemer for det, begynner han.

Selv omtaler han budsjettforslaget som «tøft, men nødvendig». Derfor var det også viktig at de store linjene han foreslo, ble gjennomført. For å få det til, har det blitt noen timer på jobb det siste året, for å si det forsiktig. Det er imidlertid liten tid til å lene seg tilbake.

– Det neste budsjettet blir ikke noe enklere, heller tvert imot. Nå har vi tatt de første kuttene, kall det de enkleste. Neste gang svir det enda mer. Så vi har begynt å tenke langt frem i tid og kanskje må vi få i gang noen litt mer radikale ideer, som bidrar til å løse dette, sier han litt kryptisk.

Tung tid

Politisk uenighet er han vant til. Posten som bydelsdirektør i Oslo var heller ikke en evig seilas på flatt hav. Den virkelige nyheten dette året har vært at «folkedypet» til tider vært rasende på ham.

– Kravstore politikere og krevende saker, det skulle bare mangle. Jeg sitter tross alt med ansvaret i kommunen, så sånn sett er det ikke unaturlig med temperatur, begynner han.

Men én ting er å få kritikk av politikere som brenner for sine saker og overbevisninger. Det som er nytt, er strømmen av drit man kan få fra folk flest. At det skapes kjipe karakteristikker som får fotfeste.

– Ja, det er nytt for meg. Den medieoppmerksomheten og de karakteristikkene som er tegnet om meg. Jeg skulle av og til ønske det kunne vært mer nyansert. For eksempel saken om lønn som blant annet dere kjørte. Det er ingen hemmelighet hva en kommunedirektør tjener, men da kom det også en del kommentarer direkte på meg som person.

Og det innrømmer han at var tøft.

– Lønna kan jeg fint stå for. Men jeg ble også et nasjonalt bilde på noe «alvorlig feil». Det å bli ansiktet på griske toppledere i offentlig sektor, det synes jeg ikke var ok, for jeg har aldri i min yrkeskarriere jaktet høy lønn. Det er så langt i fra sannheten. Da hadde jeg en tung tid, skal jeg innrømme, forteller han åpenhjertig.

Og det er til å forstå. Når helt ukjente mennesker, med ulik grad av kunnskap om situasjonen, maltrakterer deg både som person og verdiene du står for, kan det være tøft, uansett hva tallet nederst på lønnsslippen er.

– Det var krevende, det skal jeg innrømme. Samtidig er dette kanskje den mest komplekse lederjobben du kan ha. Det er et enormt spenn i ansvarsområder og en optimal utfordring som leder.

Tid er mangelvare

Det er ingen tvil om at tonen i gamle Oppegård har hardnet til de siste par årene, sannsynligvis tett knyttet til sammenslåingen.

Skjønte du omfanget av «vepsebolet» du gikk i inn i, og omfanget av den snuoperasjonen du måtte i gang med?

– Jeg hadde et bilde av hva jeg gikk til, men jeg trodde ikke det ville være så stor forskjell på å sitte som bydelsdirektør i Oslo, med like mange innbyggere, og det å komme hit. I virkeligheten er det to helt forskjellige idretter, sier han.

Tid er det han har mest mangelvare av.

– Jeg har ikke noe fritid lenger, og det er så vidt jeg får kastet meg på trening før jobb. Jeg visste at det ville bli utfordrende, men ikke hvor mye tid det ville ta. Vi må stå det av og det kommer til å gå seg til, tror han.

Har en trygg «indre bane»

Vi skal til å ta sats på neste spørsmål om negativitet, men blir avbrutt av to romslige porsjoner av ribbesmørbrød. Det er for øvrig Henriksens første besøk på Tårnhuset.

Når man står i negative saker og får negativ oppmerksomhet må man prøve å balansere det med positive opplevelser eller folk som har en annen oppfatning. Henriksen har ikke én spesiell arena han henter krefter fra.

– For det første står jeg veldig trygt på indre bane, altså kollegene mine. Det er så mange flinke og varme folk. Jeg er trygg på at vi driver godt, bedyrer han.

Han har allerede fått noen små drypp som tyder på at han har folk i ryggen.

– Vi hadde en medarbeiderundersøkelse hvor vi scorer over landsgjennomsnittet på flere faktorer. Det var overraskende for meg tatt i betraktning at vi har vært gjennom en krevende sammenslåing og at vi står midt i en pandemi. Det er et kjempeutgangspunkt, sier Henriksen.

– Mer robust nå

Til sommeren blir han 64. Om det ikke plager ham, så er det i alle fall et tall han er bevisst på.

– At de satset på meg var overraskende. Det hadde jeg ikke trodd, på grunn av alder. Ikke fordi jeg er gammel, men fordi man fort kan bli litt avskiltet i arbeidsmarkedet når man blir en viss alder. Når det er sagt tror jeg alderen min kun er en fordel i denne jobben. Øyvind Henriksen (43) hadde i alle fall ikke kunne hatt denne jobben. Jeg er mye mer robust nå, sier han.

Jobben som kommunedirektør i Nordre Follo var ikke en jobb han trengte å ta. Han hadde fått nytt åremål i Oslo, som ville bety full jobb ut arbeidslivet, gullpensjon og en stilling han var komfortabel i. Likevel var det noe her som trigget ham.

– Jeg følte jeg kanskje hadde begynt å lene meg litt tilbake, og det passer meg veldig dårlig. Her er det ikke rom for det. Her er det ingen hvileskjær, sier han.

Spilte på Club 7

Nettopp derfor er det heller ikke tid til så mange adspredelser utenfor jobben. Men på innsiden av skallen er det egentlig rom for mye mer enn kommuneledelse.

– Jeg har tatt noen valg med denne jobben, begynner han.

Og det er først og fremst interessen for musikk som lider. Henriksen har nemlig en musikkutdannelse fra gammelt av, har spilt i band i mange år og rakk faktisk å spille konsert på Club 7 før det stengte, med jazz-rock-bandet Sjakk Matt. Der trakterte Henriksen trombone. Fritidssysselen har alltid vært musikk og han drev i mange år et kor i Asker. Når han spiller i dag er det kun for å koble av, men erfaringene fra musikken bruker han hver eneste dag.

– Det å få 60 sangere til å synge bra sammen ved å motivere og inspirere, er veldig overførbart til ledelse.

Livet i friluft

– Den andre søylen privat er friluftsliv. Nå henger alle i hengekøye, men jeg hadde min første natt i hengekøye i 1979. Har jeg muligheten, så synes jeg det er deilig å dra ut i marka, henge opp en hengekøye, fyre opp et bål og padle kano. Da finner jeg roen, sier 63-åringen.

Det stedet Henriksen finner aller mest ro er likevel i Ungarn av alle ting. Han og kjæresten eier en bitteliten vingård der nede, som de kjøpte i 2016. Produksjonen er på rundt 400 liter i året, så det er ikke masseproduksjon av noe slag, men stedet gir utrolig mye glede og rom for avkobling.

Kanskje hadde de trengt en Henriksen i politikken der nede også, for som han sier selv:

– Politikken er triste greier, men folkene er nydelig.

Liver etter Nordre Follo

Øyvind Henriksen har nok å holde på med den dagen han ikke skal være komunnedirektør i Nordre Follo lenger, men han har begynt å tenke på det med en liten porsjon bekymring

– Jeg tenker at det blir trist å slutte i arbeidslivet, så den tiden må jeg fylle med noe når den dagen kommer. Jeg kan ikke bare være i Ungarn eller bare sammen med barnebarn. Jeg har tross alt gledet meg til hver eneste arbeidsdag. Også når det stormet som verst her, sier han.

Noen vil kanskje hevde at du er spesielt skudd sammen da, avbryter vi.

– Jeg ser meg veldig lite tilbake. Krevende ting tilhører fortiden, og nye dager er noe man gleder seg til. Jeg har vel hatt én mørk dag i mitt liv, i 1993. Da tenkte jeg på om dette livet var verdt å leve, sier han.

Svaret gir seg selv, og siden den gang har han tenkt lyst på livet.

– Jeg mistet en av mine beste kamerater i kreft i fjor, og da vi snakket sammen om hvordan han ville bruke den siste tiden sin, sa han noe klokt til meg.

– Jeg lever «bucket listen» min jeg Øyvind. Og sånn har jeg det også. Jeg trenger ikke en tur på Bali eller den slags. Man må nyte hverdagsøyeblikkene.

Der for finner han glede i å lage mat. Å se en serie, å padle kano, å se solen speile seg i et vann, eller å skrive noen ord til eget bruk. Det er på ingen måte snakk om noe masseproduksjon, for han skriver best på tunge dager. Dermed blir det få tekster per år, men kanskje blir det dét han skal fylle noen av dagene med når han blir pensjonist.

– Da kan jeg ikke skylde på tiden i alle fall, sier han med et smil.

Trenger ikke å bli husket

Vi rekker et siste spørsmål før tiden skal brukes på grevinner, hovmestere og tre nøtter til Askepott.

– Hva vil du huskes som i Oppegård?

– Jeg har bare én ambisjon og det er at hvis innbyggerne i Nordre Follo trenger hjelp til å mestre livet på noe vis, så skal vi sørge for det. Det er derfor jeg er her. Jeg håper jeg har bidratt til, og skal bidra videre til det. Så for å svare på spørsmålet ditt: Jeg trenger ikke å bli husket, men det er fint om tjenestene vi har laget, fungerer, sier han.