– Galskap er å gjøre de samme tingene om og om igjen og forvente et annet resultat
Slik oppsummerer Nesanet Hailemariam (V) denne ukens store snakkis.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Inneholder er innsenders meninger.
Penger. Det er noe visst noe vi har lite av i kommunen. Ja, så lite at kommunedirektøren gjentok ordene «det vil gjøre vondt», og «vi har snudd alle steiner» omtrent ti ganger i løpet av et innlegg på én time.
Jeg tror på at han har snudd dem, altså. Men jeg skal innrømme at det noen ganger kan høres ut som én og samme stein blir løftet, vendt, børstet litt av – og så brukt som brekkjern til å åpne enda flere kuttforslag.
I pausen kom jeg i prat med en som har jobbet i kommunen i over 30 år. Hun lo, men det var en sånn latter som kommer når man egentlig bare er sliten. «Ett år har vi fått litt ekstra,» sa hun. «Ellers – bare kutt.» Vi har kuttet så lenge at det begynner å gå i marg og bein.
Og likevel fortsetter vi på samme vis – kutter og håper på et annet resultat. Du vet hva de sier at det er, ikke sant?
Så når jeg nå røper dramatikken allerede i starten, får du ha meg unnskyldt. Men ærlig talt – det har jo bygget seg opp over tid. Krigstyper i lokalavisa. Overskrifter om uvær, blodrøde tall og maning til kamp. Ja, denne lokalavisa – som denne helga er nominert til landets beste lokalavis (bare nevner det) – har ikke spart på kruttet.
Det har vært mer dramatikk i ingressene enn i en middels sesong av White Lotus.
En tommel her, et sint fjes der
Likevel har responsen fra dere innbyggere vært... tja, moderat. En tommel her, et sint fjes der. For ikke å glemme de evige utspillene: Kutt i lønna til kommunedirektøren! Fjern alle ledere! Eller nei vent – det var jo sammenslåinga som var årsaken til alt ondt, var det ikke?
La oss gjøre et lite tankeeksperiment: Vi halverer direktørene i kommunen. Kanskje sparer vi ti millioner. Flott! Da mangler vi bare ca. 200.
Så kutter vi litt i administrasjonen også – de som svarer på spørsmål, planlegger skolebygg og sørger for at ting faktisk fungerer. Litt å hente der også. Men fortsatt langt igjen.
Det har nesten blitt en folkesport å hamre løs på ansatte i kommunen. Når ble det greit å slå så hardt ned på folk som bare gjør jobben sin?
Joda, kommunen kan og bør effektiviseres. Men å tro at noen lederkutt og litt "effektivisering" skal løse alt, er optimistisk – nesten på grensa til komisk.
Og sammenslåingen? Den kostet. Den var alt annet enn sømløs. Og for mange av oss føltes den mer påtvunget enn ønsket. Men den er nå et faktum. Med mindre noen har en tidsmaskin på lur, er det nåtiden vi må forholde oss til – og hverandre – med litt mer realisme.
Ingen skal få
La oss spole tilbake – til det som egentlig var dagens hovednummer: selve møtet.
Ordføreren klubbet i gang møtet presis kl. 14:00. Tre timer før normal oppstart. Jeg var litt sent ute– og det er til og med protokollført: Hailemariam ankom 14:09.
Jeg så meg rundt. Ikke mye entusiasme å spore i den salen, tenkte jeg i det jeg gikk mot plassen min.
Pressen hadde rigget seg til bakerst, og en passe stor delegasjon innbyggere hadde møtt opp for å høre om denne sagnomsuste kuttlista. Kommunedirektøren stilte med stødig stemme og PowerPoint det luktet alvor av.
«Det vil gjøre vondt,» sa han. Øyekontakt. Slide. Pause. Ny slide. Mer alvor. Det hele minnet om en litt dyster teaterforestilling, der budskapet ble servert med presisjon og dramatisk effekt. Nesten som om han hadde pugget hvert eneste ord.
Jeg ser meg rundt i salen. Det murres. Negler bites. Journalistene småsprinter mellom radene for å fange det perfekte bildet av direktøren og den beryktede presentasjonen. «Dette kuttes» var overskriften som kom noen minutter etter.
Raskere enn noen av oss rakk å fordøye hva vi faktisk hadde sett.
Vi folkevalgte sitter og gisper oss gjennom lysbildene. Og joda – det skal kuttes. Over hele fjøla. Ingen skal få. Alle skal gi. Forebygging? Nei. Barna? Nei. De eldre? Ikke de heller. Vi i midten? Vi skal yte og aldri nyte noe annet enn lovpålagte tjenester.
Og hardt går det også utover de ansatte i kommunen. Nedbemanning? Sannsynlig. Holder det å kutte noen ledere? Neppe. Kommunedirektøren jobber seg videre – sektor for sektor. Kutt på kutt. Jeg snur hodet mot administrasjonen som sitter til venstre for meg. De er profesjonelle, men jeg ser det likevel – små rynker i pannen, munnviker som peker nedover, dype åndedrag.
Skal jeg godta premisset?
Ansvaret jeg forvalter som folkevalgt kjennes plutselig som en tung ryggsekk på vei opp en bratt budsjettbakke. Hvem skal prioriteres når alle blir tapere?
Og hvorfor skal jeg godta premisset om at vi har så lite penger at vi ikke kan levere gode tjenester?
Vi bor tross alt i verdens rikeste land. Sjuende lykkeligste. Og her sitter vi og diskuterer om vi skal redusere åpningstidene i barnehagen med 15 minutter, om vi skal legge ned alt av forebyggende arbeid for barn og unge og at vi skal legge ned tilbud som kommer våre eldre til gode.
Nei, nå må jeg ta meg sammen, jeg skal ikke gå i den «Norge er så fattig»-fella enkelte i kommentarfeltene utbasunerer titt og ofte.
Norge er et u-land, skrev noen.
Jeg mistenker at vedkommende aldri har reist lenger enn til Systembolaget i Strömstad.
Men det får meg jo til å undre. Hvorfor retter vi ikke blikket oppover, mot det store systemet? Hvor er det egentlig pengene renner ut? Fylkeskommunen, staten? Vi snakker gjerne om å slanke det offentlige dyret, og ja, kanskje trenger det en joggetur eller to. Men troen på at vi får en sprek og sunn kommuneøkonomi bare ved å kutte noen ansatte, er nok en litt for enkel kur.
Kanskje handler det vel så mye om hva vi bruker folkene våre til – og hvilke tjenester vi som samfunn faktisk prioriterer. Kanskje er forventningene våre til hva stat og kommune skal levere også litt vel høye. Det er i hvert fall verdt å tenke gjennom før vi tar løpefart inn i neste kommentarfelt.
Store spørsmål, jeg vet. Litt i overkant filosofisk for en onsdag ettermiddag i kommunestyresalen.
La oss komme oss tilbake til møtet.
Kommunedirektøren holder koken. Han ser oss i øynene, og budskapet treffer stort sett som det skal.
Men på et tidspunkt ser han ned og mumler at gratis parkering ikke koster så mye – så det tiltaket bevares. Men åpningstidene i barnehagene? De reduseres. Nå må jeg puste litt. Det rykker i tinningen, og jeg lar det ikke være noen tvil om hva jeg mener. Jeg hvisker oppgitt til sidemannen: her pusses fasaden, mens grunnmuren svikter.
Dette er ikke en jobb man tar om man vil bli likt, har kommunedirektøren sagt før. Det er ingen popularitetskonkurranse – og det merkes på måten han bærer ansvaret.
Slutten nærmer seg. Jeg kikker på mine notater, klar for å ta ordet før noen andre. Jeg har til og med laget en slags tordentale. Det er i det øyeblikket gruppelederen min lener seg mot meg og hvisker: "du fikk det kanskje ikke med deg da du kom litt sent – men det blir ingen debatt om denne saken."
Festen er over. Skal vi sende regningen til innbyggerne?
Unnskyld, hva?
Alt jeg hadde forberedt... skal ligge i veska og godgjøre seg? Jepp. Men det er lov å stille spørsmål, sier han med et lurt smil.
Så jeg stiller noen – veldig generiske – og mildt sagt improviserte – spørsmål. Risikoanalyse. Konsekvensutredning. Det åpner døra. Jeg får ordet. Og en etter en følger andre etter. Noen spurte, noen kommenterte, og noen jaktet nok både sitatet og bildet sitt i lokalavisa.
Jeg skal ikke lyve – jeg gjorde nok litt av alt.
Bildet i avisa fikk jeg ikke. Til tross for at jeg hadde pyntet meg. Det er visst bare ytterpunktene som får plass. Vi sentrumspartier får jobbe litt hardere neste gang. Kanskje en hatt hjelper?
Men politikk handler jo ikke bare om å få bildet sitt i avisa – det handler om hva du faktisk står for. Og der er det delte meninger. Flere i opposisjonen gjentar sitt faste refreng:
Eiendomsskatt skal redde oss.
Venstre er ikke der. Vi mener ikke det er logisk å møte en økonomisk krise med enda en regning til folk som allerede kjenner det på kroppen.
Enden på visa kjenner du sikkert: Ingen får noe. Alle må lide litt. For det aller viktigste er å unngå ROBEK-lista. Den lista som får lokalpolitikere til å svette mer enn sviktende eldreomsorg. Å havne på ROBEK betyr at vi har feilet. Å kutte i tjenester? Det er visst ansvarlig.
Færre politikere?
Men joda, det kuttes i politikken også. Forslaget innebærer færre representanter (fra 47 til 35) i kommunestyret. Færre utvalg. Lavere godtgjørelser. Endelig noe jeg faktisk kan stemme for, tenker jeg mens jeg skanner salen – og kjenner at det faktisk er ganske fristende å reise seg og si «god idé!» før noen rekker å ombestemme seg.
Det er tross alt ikke hver dag vi politikere får muligheten til å kutte litt i oss selv.
Vi runder av hele denne seansen med – trommevirvel – lappskaus. Med flatbrød. Ikke kjeks, ikke nøttemiks. Ordentlig varm mat. Den smakte fortreffelig. Kanskje fordi alt annet i møtet smakte så lite. Det ble dagens eneste servering som faktisk traff noe i nærheten av forventningene – og det sier vel sitt.
Vi bygger ned Svartskog og 100-meterskogen din
Klokken er plutselig blitt 17:00 – vi fortsetter. Dagens sakskart er fortsatt langt, og vi har mer å ta tak i. Første sak? Klubbes enstemmig. Andre sak? Går glatt.
Så – rullering av arealdelen i kommuneplanen. Et kostbart prosjekt, men med makt kommer mulighet. Det kjenner nok en viss utvalgsleder litt ekstra godt på – særlig når han får det som han vil.
Administrasjonen hadde levert et grundig forslag. Men flertallet vil bygge mer. 17 nye områder skal utredes. Leirplasser, grønne lunger, og ikke minst Svartskog – alt skal vurderes for utvikling. Forståelig. Det er jo mye bedre med penger i kassa og blide utbyggere fremfor noe skog her og der.
Her kokte det litt. En av MDGs representanter, som vanligvis er blant de mest sindige i salen, slo fra seg denne gangen.
Hun lurte rett ut på om posisjonen var stormannsgal. Ikke en påstand – bare et åpent spørsmål, ifølge henne selv.
Men «spørsmålet» var mer enn nok til å få fart på talelysten hos flere fra flertallet. Én etter én tok de til talerstolen for å svare – ikke bare på spørsmålet, men på tonen, premisset og kanskje litt på hele MDG også.
Reaksjonene kom som bestilt og jeg dro frem en mental popkorn-pakke.
Ta fra de små - gi til de store
Nå over til en sak som virkelig får det til å glitre i blikket hos flertallet: muligheten for at NFF vil bygge det neste nasjonale treningsanlegget i Nordre Follo. Bare noen få kommuner er med i konkurransen, og vi nikker alle ja. Vi ser for oss arbeidsplasser, nye innbyggere og nasjonalt skrytepotensial. Jubelstemning i salen.
Men – kostnaden er ikke avklart. Og heller ikke hva vi skal gjøre med de bedriftene som allerede holder til på tomten. Men det får vi ta senere. Nå jubler vi. For det er tross alt viktigere å kunne tilby et topp moderne anlegg til landslaget enn toaletter til barna i Oppegård. De klarer seg sikkert. Landslaget først, breddeidretten får pent vente.
Og apropos breddeidretten- posisjonen fikk ikke overraskende nok også flertall for å sette i gang utredning av boliger, næring og parkering – your name it – på deler av Sofiemyr idrettspark. Dette har vært FRPs plan hele veien – og nå fikk de det de ville ha. Hvis dette blir realisert, står barna og idretten i fare for å bli skjøvet til side – igjen.
For mens FRP drømmer om skatteinntekter, asfalt og arealutvikling, er det baner, baller og barneføtter som kan miste plassen sin. Vi snakker om et idrettsanlegg i bruk – ikke en tomt som har ligget brakk. Så når flertallet nå sier at «det skal utredes», vet vi alle hva det betyr: sakte, men sikkert rulles matta sammen for breddeidretten.
Kampen fortsetter
De neste sakene går greit gjennom. Skolerute og SFO intet å melde fra disse sakene.
Så kom fritakssaken. En lokalpolitiker søker fritak etter trusler og trakassering. Det stakk litt ekstra, midt mellom budsjettsaker og tekniske detaljer. For dette handlet ikke om penger, men om trygghet. Det gjorde vondt å godkjenne, for da føltes det som de som truer vinner. Men jeg respekterer hans ønske. Jeg takket han fra talerstolen. Og håper han vet at han gjorde en forskjell, og at vi står bak ham – selv om han nå trer til side.
Jeg ser rundt meg i salen igjen og merker at stemningen tar seg opp. Alle skjønner det samme som meg- sakskartet nærmer seg slutten.
Et par spørsmål og en interpellasjon gjenstår. SV fikk flertall for å be kommunen legge mer press på Bane Nor ang heis på Kolbotn stasjon. Tenk det – nå tar Kolbotn stasjon kanskje endelig steget inn i dette årtusenet, med heis for dem som trenger det
Protokollen leses. Og klokka? Den viser 20:50. For første gang siden jeg ble valgt, er vi ferdige før 21.
Jeg kom hjem, satte på en serie, sovnet før første replikk. En god ombudskvinne sover når hun kan.
Søvn nå – kamp i morgen.
