Savn

Jeg savner kollegaene mine.

Jeg savner den grønne planta på kontoret.

Jeg savner fredagskos på jobben med en stor bolle smågodt.

Jeg savner quizkvelder med Terje Aaseth.

Jeg savner Premier League.

Jeg savner å gå inn i huset uten å vaske hendene.

Jeg savner kirken.

Jeg savner biblioteket.

Jeg savner å dulte borti en tilfeldig, uten at det gjør noe.

Jeg savner ordet «skoleklasse».

Jeg savner mamma på Sunnmøre.

Jeg savner pappa også.

Jeg savner Kolben.

Jeg savner fotballtreninger uten gjerder og sperrebånd.

Jeg savner å sjekke matvarer, for så å legge dem tilbake.

Jeg savner å gå på kino uten bil.

Jeg savner myke hender.

Jeg savner kanelbollene til Tom på cateringen.

Jeg savner den gamle summen på lønnsslippen.

Jeg savner Melodi Grand Prix, lenge før det skulle startet.

Jeg savner kulturskolen.

Jeg savner spinningtimene.

Jeg savner den spontane klemmen.

Jeg savner å handle uten Antibac.

Jeg savner å bli skremt av personer som bruker munnbind.

Jeg savner å gå på konsert.

Jeg savner kommunestyremøter som ikke er på Teams.

Jeg savner å skrive en sak uten ordet «korona».

Jeg savner å handle bare én bærepose mat.

Jeg savner å arrangere barnebursdag for datteren min.

Jeg savner normale, høye bensinpriser.

Jeg savner harryhandel. Ikke så mye. Litt.

Mest av alt:

Jeg savner hverdagen.

Alt blir bra. Det tar bare litt tid.