Kollen og Skrenten, og det store i det nære og lille

En kjærlighetserklæring

Kollen, den lille åsen bak Stabburet på Kolbotn, som mange av oss passerer daglig, fremstår i dag, sammen med skogen i Skrenten, som et av de få gjenværende områdene med nogelunde intakt natur i sentrum.

Om våren kan man nyte vidtstrakte hvitveistepper under lysegrønne løvtak, og til tross for bilstøyen fra Skiveien, høre rødstrupa eller svarttrostens vakre sang i koret fra et mangfold av sangfugler. I begge områdene er flere spettearter som grønnspett, flaggspett og av og til den mer sjeldne dvergspetten innom.

Det har umålbar stor verdi å kunne oppleve dette i Kolbotn sentrum.

Skrenten og Kollen innehar mange flotte, gamle og høyreiste trær, som er viktige monumentale landskapselementer. Studier viser at det i boligområder, også i bymessige strukturer, med større forekomst av trær og fugler, er en korrelerende lavere grad av stress, angst og depresjon i befolkningen.

Som gjenkjennelig landskap med historisk dybde, er disse områdene en del av Kolbotns særpreg og dermed også viktige for følelsen av kontinuitet, identitet og tilhørighet.

Les også: Tap av natur og økologisk sorg

Tapt til nedbygging

Arealendringer og bit-for-bit nedbygging er den største årsaken til tap av arter i vårt område, og bevaring av små og større naturområder og egnede biotoper i mosaikk er derfor viktige for ivaretakelsen av biomangfoldet.

Ut fra et klimaperspektiv er slike naturområder viktige i kraft av å være CO2-fangere. Effektive klimatiltak innebærer ikke bare å kutte i utslippene, men også å bevare naturens egne og geniale CO2-håndteringsløsninger. Med tanke på den massive trafikkøkningen på Skiveien de senere årene, og at denne forventes å øke ytterligere når nye påbegynte utbyggingsområder ferdigstilles, skulle man tro at dette alene var et tilstrekkelig godt argument for å bevare Kollen og Skrentens natur og særpreg slik det fremstår i dag.

Men til tross for dette, ser det altså ut til at både Kollen og Skrentens væren som naturområder er dødsdømte i kjølvannet av den tilsynelatende umettelige trangen til å tette igjen og bygge ned de små grønne restoasene som fortsatt finnes i det stadig voksende havet av betong, biler og asfalt.

Les også: – Skammelig!

Arealnøytralitet

Skjebnen til Kollen og Skrenten føyer seg inn i rekken av små og større naturområder som er tapt, eller vil gå tapt hvis arealdelen av Kommuneplanen for Nordre Follo 2019-2030 vedtas. Kommuneplanen innehar mange flotte mål om arealnøytralitet og bærekraft, men skal disse målene ha noen troverdighet, bør arealnøytralitet som bærende prinsipp for videre arealplanlegging innføres nå, ikke når ytterligere naturområder, som for eksempel Ødegården skog, Rikeåsen og Rosenholm er bygget ned, slik planen legger opp til.

Arealnøytralitet må også innebære reell bevaring av de naturområdene vi har i dag, og ikke åpne for å byttehandle naturområder mot arealer som potensielt kan være av dårligere naturmessig kvalitet, slik dette kan se ut til å være den gjengse tolkningen av begrepet.

Les også: Trolldalen er nå vernet av regjeringen

En ny forståelse

Det hjelper ikke å gi oss parker med leke- eller treningsapparater, når skogen der vi kunne slynget oss i trærne er borte.

Naturområder er ikke per definisjon reservearealer for utbygging, de er en del av infrastrukturen i det bebygde landskapet (også). Ytterligere nedbygging av natur og grønne arealer, små som store, innbefattet i fortettingssonene, samt underkommunikasjon av alle de virkelig viktige verdiene et naturområde har, bør opphøre.

Med hensyn til Kollen og Skrenten er det ingen skam å snu. Med hensyn til enda ikke vedtatte men planlagte utbyggingsområder på dagens naturarealer, er dette en gylden mulighet for våre politikere til å vise at de har tatt innover seg dagens store utfordringer med naturtap, miljø og folkehelse, og ta dem ut.

Vi har nettopp lagt bak oss 100-års jubileet for naturpoeten Hans Børlis fødselsdag. Det kan være på sin plass å avslutte  med Børlis kloke ord om måtehold og perspektiv;