– Dere er verdt hver krone

Byggingen av nye Kolbotn skole har vært en verkebyll for langt flere enn rektor Kristin Hovd Høidal. Hun er likevel kanskje den som har måttet kjempe de tøffeste kampene de siste årene, faktisk helt inntil den stod ferdig i fjor høst.

Vi skal straks slippe til rektoren med noen velvalgte ord, men først litt om 100-års markeringen.

For om ikke alt var glemt, så var i alle fall mye av det tilgitt, da skolen endelig kunne feire sine første 100 år. Og det gjorde de til gangs med en fantastisk forestilling i skolens nye aula. Forestillingen hadde fått det treffende navnet «Kampen om Kolbotn».

Kreativt og morsomt

Tonen er satt fra første nummer, da mange av de yngste barna imponerte oss med flere morsomme sanger og genial kostymebruk. Herlig!

Mellom hvert nummer hadde rektoren fått hjelp av kreative skaller til å spille inn små, morsomme snutter som kretset rundt den herlige Nidar-reklamen «Vi bare ble her og jobba på vi...».

Da trampeklappen etter første nummer hadde lagt seg, var det på tide med en liten historieleksjon fra elevene, fra en tid da gutter hadde sløyd og jenter drev med håndarbeid.

Treffende stikk

Innimellom var det noen små treffende stikk til pengebruk, forsinkelser, medieoppslag og politikervingling, før det ble fortalt en flott historie fra andre verdenskrig.

Da ble skolen okkupert av nazistene, men en driftig vaktmester visste «råd». Blant annet sørget han for å få forurenset vanntilførelsen til skolen, så nazistene fikk seg noen ubehagelige overraskelser underveis.

Helt rått

Da vi nesten ikke trodde det var mulig å gjøre forestillingen bedre, kom det enda flere høydepunkter. Underveis noterte jeg meg følgende: Helt rått Kolbotn skole. Glem tomme lovnader og budsjettsprekk. 100-års forestillingen er verdt hver krone.»

Da hadde ikke en gang det jeg må kåre til forestillingens to høydepunkt, kommet ennå.

For sjelden har jeg sett noen ta «samtidens mest kjente lyd» så på kornet - nemlig lyden av at noen ringer i Teams. Å bake inn denne enerverende ulyden til en sentral del av forestillingen er rett og slett briljant.

Briljant er også resten numrene som handler om covid-19. De problematiske erfaringene med Teams-undervisning er noe samtlige elever og foresatte kan relatere seg til. Personlig blir jeg nærmest kvalm bare av å tenke på det...

Da er det godt å kunne le, og le gjorde jeg så definitivt av sammenligningen av korona-restriksjoner og «Joker Nord». Det var jo nettopp slik det var en periode - helt «Joker Nord»...

Så til forestillingens siste nummer, den egenlagde sangen om Kolbotn Skole. Fremført av det meste som kan krype og gå av elever på Kolbotn skole, kjente jeg på et voksende press i tårekanalene. Det er tydelig hva dette betyr, og vi kan bare håpe at det er sant som det står i sangen; at de blir her i 100 år til.

Sjelden har vi vært sikrere i vår sak: TERNINGKAST 6!

Stolt rektor

Rektor Kristin Hovde Høidal blir nok neppe med på samtlige av de neste 100 årene i så fall, men du verden så stolt hun var da vi traff henne etter forestillingen.

– Dette er etterlengtet og veldig bra. Det er jo en historie vi har forsøkt å fortelle, som er stort sett sann. Det er en skole det har vært kjempet for i alle år, på ulike måter begynner hun.

– Og kanskje litt ekstra hardt de siste årene, skyter vi inn.

– Ja, sier hun og tar en kunstpause. – Jeg er bare veldig glad for at vi er her nå og at det ble så bra som det ble. Jeg har vært med og jobbet for denne skolen siden 2013, og når vi står her nå - og det nesten ble akkurat som vi hadde tenkt - så gjør det meg veldig glad. Elevene elsker skolen, og det er så mye lettere å drive undervisning.

– Er alt glemt nå, med det bråket som har vært for å få det i land?

– Nei, det er ikke glemt, men pandemien har overskygget litt. Nå er det derimot glede, slår hun fast.

– Alt var ikke bedre før

Hun er stolt over forestillingen og roser alle som har stått på.

– Vi har jobbet både i temagrupper blant personalet i lang tid, i tillegg til trinnvis med elevene. Når du skal ha en så stor forestilling må du ha gode krefter i personalet som kan dette. Jeg må få rose både dem og elevene. Det funket så bra.

Jeg noterte meg underveis i forestillingen at jeg skulle stille deg spørsmål om vi nå, én gang for alle, kan konkludere med at ikke alt var bedre før?

– Ikke alt var bedre før, nei, smiler hun.