– Kolbotn har mistet sin sjel

NB: Dette er en kommentarartikkel, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Innholdet står for avsenders regning.

Like sikkert som at 81-bussen står fast i Valhallaveien hver vinter, dukker det opp konklusjoner om manglende sjel, hver gang vi i Oppegård Avis skriver om stedsutvikling på Kolbotn. Ja, spesielt den prosessen som gjerne innebærer at noen foreslår at gamle bygg skal erstattes av nye. Du vet der hvor utdatert funksjonalitet rives ned og mer moderne og brukervennlige løsninger bygges opp.

Sjel kalles visst det gamle. Og nå har Kolbotn mistet sjelen igjen, ifølge kommentarfeltet på Facebook. Nei da, det er slett ikke første gang og helt sikkert ikke siste heller. Egentlig er det litt rart at det er noe sjel igjen her, så ofte som jeg har lest om det.

Den siste uken har vi mistet sjelen vår ved minst to anledninger. Det vittige med dette «fenomenet» er at det nesten alltid er «de over 65» som finner det passende å konstatere at sjelen er borte. Som om de har en forhøyet definisjonsmakt over hva som representerer sjel for et sted.

Hva er sjel?

Jeg flyttet til Oppegård i 2008 og har derfor ifølge enkelte aldri opplevd den ekte sjelen til Kolbotn. Det forsvant sikkert lenge før kjøpesenteret Kolbotn Torg ble bygget. I hvert fall før det gamle bankbygget ble forvandlet til Skolebakken K og Tårnåsen skole brant ned. Ah, Trelasten og Lille Paris. Da var det sjel her da!

Vet dere hva? Det er lite jeg blir mer trøtt av enn at gamle forståsegpåere som knapt nok har vært verken sør eller nord for de gamle kommunegrensene, tror de kan definere hvilken verdi er sted har, eller har hatt, i form av noe så udefinerbart som sjel.

Er ikke dette minst like subjektivt som musikk? Noen liker å danse til Sven Ingvars, mens andre elsker Darkthrone. Enkelte liker ingen av delene, men de trenger ikke nødvendigvis å hevde fasit av den grunn. 

I dag er Kolbotn, Tårnåsen, Trollåsen, Myrvoll, Sofiemyr, Svartskog, Greverud og Oppegård syd full av «sånne som meg». Altså innflyttere som frivillig har valgt å bosette oss her på grunn av en eller annen verdi. Tenk litt på det.

Jeg skal ikke uttale meg på vegne av andre enn meg selv, men jeg elsker virkelig Kolbotn. For meg er det verdens viktigste sted -  stedet der jeg bor. Jeg bor ikke her fordi jeg er født her eller har generasjonsrøtter som gjør det naturlig å holde seg her. Jeg bor her helt frivillig. Og faktisk kan jeg ikke tenke meg å bo noe annet sted. 

Her har barna mine gått i barnehage og vokst opp til unge menn. Her har jeg fått oppleve stoltheten av å eie mitt første morelltre sammen med ei jeg elsker og sjokket over å motta min første kommunale avgift. Jeg har en drømmejobb i lokalmiljøet, fått være fotballtrener i Kolbotn IL og knyttet vennskap som vil vare livet ut. Hvis det sistnevnte ikke er sjel, så vet ikke jeg.

Nå kan ny historie skapes

For meg har hjemplassen min 1410 så mye sjel at det knapt kan være sjel andre steder. For meg er det varierte tilbudet i Kolben sjel. At noen gærninger vil bo «helt utpå» Svartskog. Eller bredden i breddeidretten. Det er også sjel at gamle Tårnåsen-naboer har flyttet inn i Kantorbekken Terrasse og at en god kollega nå bor i Skolebakken K, nesten på eksakt samme sted hvor to andre kolleger vokste opp i en diger enebolig. 

Jeg trenger faktisk ikke autentiske gårder og kjerretransport i gatene, for å kjenne på sjelen til bygda vår.

For meg dukker sjel opp på de rareste måter og helt plutselig. Fellesnevneren er egentlig folk. Sjelden har jeg kjent mer på det, enn da jeg gikk med bøsse til TV-aksjonen, og knapt en dør ikke ble åpnet. For ikke å snakke om den samosaen jeg ble servert av en somalisk dame, da bøssen var levert. For meg var den smaken mye nærmere definisjonen av sjel, enn en plankehaug med råteskader, på en høyde som kanskje skal sprenges til grus.

Jeg har absolutt ingen forutsetninger for å savne det gamle Kolbotn, men jeg elsker det nye. Og kanskje nettopp derfor kunne jeg personlig knapt brydd meg mindre om at et slitent hus med masse flott historie, kan bli revet ned til fordel for noe annet. Det har i hvert fall absolutt ingenting med sjel å gjøre for meg. Nå kan ny historie skapes og for de som eventuelt flytter inn i en seksetasjers blokk ved Kolbotnvannets bredd i fremtiden, er jeg sikker på at det vil bli en fantastisk opplevelse. Jeg håper de også får oppleve Kolbotns sjel, som jeg har fått.

Historie og tradisjoner er vel og bra, og jeg respekterer at du både elsker og savner mye av det som var. For andre er utvikling vel så viktig, og i enkelte tilfeller til og med riktig. Ta Kolbotn stasjon som eksempel. Det er mye fint med den og for mange har den gjort nytten i tiår etter tiår, men innen et par år vil den være kliss ny. Sannsynligvis full av sjel for noen, men helt uten sjel for andre. 

Lik fornyelsen eller ikke, men ikke bland sjela vår borti debatten. Det har vi heldigvis fortsatt massevis av her.