En ufattelig prestasjon
GREVERUD: For noen er det nok en selvfølge at Kolbotn er tilbake i Toppserien. Sannheten er en ganske annen.
NB: Dette er en kommentar. Innholdet representerer skribentens meninger.
I dag ble det endelig klart. Kolbotn er tilbake i det gjeveste selskapet i damefotballen. Varen er levert. Den heter Toppserien 2024.
På denne dagen er det 384 dager siden det bitre nedrykket var et faktum, etter det som i ettertid må kunne kategoriseres som en av tidenes mest spektakulære sesonger. På høsten var laget ett fattig poeng unna sluttspillplass og kamp om Champions League-plass. I stedet ble de nummer fem på tabellen, og endte i et nedrykks-sluttspill, hvor de til alt overmål klappet sammen totalt.
«Verst når det gjelder», skrev undertegnede, da spikeren i kista ble hamret inn i Nordens Paris.
Råtten drift
Ikke nok med at den sportslige sorgen var tung å bære. Gjennom vinteren piplet eldgammel moro frem gjennom grunnmuren i klubbhuset på Sofiemyr. År etter år uten økonomisk styring ble avdekket. Om det var sportslig overmot eller grov økonomisk uforstand, er meningene fortsatt delt om.
Det måtte i alle fall ryddes i rekkene om kvinnesatsingen i det hele tatt skulle eksistere. Ut forsvant et godt betalt trenerteam. Det samme gjorde en hel stamme av kvalitetsspillere. I tur og orden tuslet kapasiteter Lena Soleng Hansen, Fanny Lång, Tonje Pedersen, Sarah Dyrehauge Hansen, Julie Klæboe, Siw Døvle, Ingrid Kvernvolden og Thea Sørbo ut portene, og etterlot seg et sportslig krater man i kvinnefotballen knapt har sett maken til.
Av de 16 jentene som var i aksjon mot Arna Bjørnar i siste seriekamp i fjor, er det kun et fåtall igjen - og langt i fra de best betalte.
Gull ut av gråstein
Penger har vært en ekstrem mangelvare i Kolbotn Fotball Kvinner i en årrekke, men det er først det siste året noen har tatt konsekvensene av det. Det nye styrets mest brukte ord, har så definitivt vært «nei». Denne sesongen har Kolbotn Fotball Kvinner brukt nesten 5 millioner kroner mindre, enn i fjor. Kombiner den faktaopplysningen med ordet opprykk, så har du en eventyrhistorie av de sjeldne.
Å si at Tresor Egholm og Vetle Vangstuen har fått gull ut av gråstein vil være en overdrivelse, men det har så defintivt mye sannhet i seg også. Spillerstallen er i alle fall både billigere, tynnere besatt og betydelig mer lokal, enn noen gang tidligere.
I tur og orden er både rimelige, fremadstormende, solide og ukjente spillere hentet inn, for å tette hullene stjerne etterlot seg. Hvem hadde hørt om Christina Osnes Ringen, Joanna Bækkelund og Tuva Henriksen før sesongen? Og hvem hadde trodd at 14-, 15- og 16-åringer som Marie Moen Preus, Liliana Malloul og Carina Vik Alfredsen skulle spille helt avgjørende roller for et opprykksjagende Kolbotn-lag.
I alle fall ikke noen i Oppegård Avis.
En prestasjon for historiebøkene
Men det har de altså gjort. At Kolbotn rykker opp på første forsøk - med de rammene de har hatt, og med den støyen det til tider har vært rundt laget - er intet mindre enn en enorm prestasjon.
For husk at noen sågar tok til orde for å skrote hele elite-satsingen i vinter.
I fotballsammenheng har Kolbotn så definitivt levd under fattigdomsgrensen i år. At trenere, spillere, styre, støtteapparat og støttespillere endelig kan slippe jubelen løs, er en prestasjon som for alltid stå med gullskrift i klubbhistorien.
I det dommeren blåste for full tid på Østre Greverud i dag, sikret klubben seg en NFF-sjekk på godt over en halv million kroner. Nei, det blir ikke brukt til dyre lønninger og glamorøse treningsleirer. Den tiden er forbi. Nå skal gjeld betjenes og fremtiden til fremadstormende Kolbotn-jenter sikres under fanen «Norges beste utviklingsklubb».
«Glansdagene» hvor etablerte stjerner kom til Sofiemyr for å kose seg med kula er nok forbi, men det er fortsatt rom for å bli djevelsk god i fotball, både som enkeltspillere og som lag. Det er årets spillerstall og sesong et endelig bevis på.
Det er nettopp den kollektive kraften KIL-damene synes å ha vært i år, som har imponert undertegnede mest. Anført av et velfungerende trenerteam, kloke lederskikkelser som Susanne Haaland, Eline Hegg og Selma Panengstuen og et kobbel av sultne spillere som har trukket i samme retning, har laget vært en fryd å følge. Det har ikke gnistret av spillet i hver kamp, men de har gjort jobben i uke inn og uke ut. Samtidig oppleves de som gode rollemodeller og utmerkede ambassadører for Kolbotn IL, både på og utenfor banen. 2023-utgaven av Kolbotn er rett og slett veldig lett å like.
Viktige veivalg
Nå er det så defintivt tid for å nyte for spillere, trenere og alle andre med en rolle rundt laget. Klubbledelsen må derimot møte på jobb igjen på mandag, klare for å meisle ut en bærekraftig fremtid for klubbens elite-alibi. Hvor vil vi? Hvor kan vi gå? Hvem får være med videre på reisen?
Det blir ingen enkel jobb det heller, men vi krysser fingrene for at klubbens ledelse har latt seg inspirere av de sportslige prestasjonene og ser verdien av en sportslig spydspiss.
Det har denne gjengen fortjent. Gratulerer til alle som er glad i Kolbotn Fotball Kvinner.
