Engasjement for enkeltsaker – grunnsteinen i demokratiet, eller veien mot robotpolitikk?
AP-politiker Shahram Ariafar er mildt sagt ikke enig med Knut Oppegaards siste innlegg.
NB: Dette er et debattinnlegg. Innlegget representerer skribentens meninger.
I en tid da offentlige debattforum og spaltene i våre avisers leserinnlegg preges av sterkt følelsesmessig engasjement for enkeltsaker, er det noen som hevder at vi lar oss rive med av følelser på bekostning av det større bildet (https://www.oavis.no/slik-har-vi-det-na/endelig-valg/811939). Men er det egentlig slik? Er engasjement for enkeltsaker en trussel mot systematisk politikk, eller er det kanskje grunnsteinen i vårt demokrati?
Politikk er i sin natur en prosess som skal løse samfunnets problemer og utfordringer. Disse problemene og utfordringene er nettopp enkeltsaker. Det er situasjoner og forhold i samfunnet som engasjerer innbyggere, og det er deres stemmer og meninger som formes til politiske vedtak og retninger. Derfor, når noen brenner for en enkeltsak, er det fordi de har identifisert en utfordring i samfunnet som de ønsker å endre.
På den annen side, er det lett å avfeie dette engasjementet som «valgflesk», en manipulerende taktikk for å vinne sympati og stemmer. Men denne tolkningen er både overflatisk og nedlatende. Det er et forsøk på å delegitimere de som tar opp kampen for de saker de brenner for, uavhengig av hvilket parti de tilhører.
Følelsesmessig engasjement for enkeltsaker er ikke et svakhetstegn, men en styrke. Det er det som driver dialogen og debatten i samfunnet. Det er det som får folk til å dele sine historier, sine utfordringer og sine ideer for løsninger. Det gir stemme til de som ellers ikke ville blitt hørt.
Å avvise følelsesmessig engasjement for enkeltsaker, er det samme som å avvise menneskeligheten i politikken. Vi er alle mennesker, og vi er drevet av våre erfaringer, våre lidenskaper og våre håp. En politikk uten denne menneskelige komponenten er kald og upersonlig. Det er det jeg vil kalle for robotpolitikk.
Robotpolitikk er farlig fordi den fjerner den menneskelige faktoren fra politiske prosesser. Den overser personlige historier, lidenskaper og erfaringer til fordel for kald, upersonlig logikk. En slik tilnærming kan lett føre til et samfunn der beslutninger tas basert på tall og statistikk, uten hensyn til de menneskelige konsekvensene av disse beslutningene.
Vi trenger en balanse mellom det store bildet og enkeltsakene. Det er her engasjement for enkeltsaker kommer inn. Det gir oss muligheten til å se de menneskelige konsekvensene av politiske beslutninger. Det gir oss muligheten til å forstå hvordan disse beslutningene påvirker ekte mennesker i deres daglige liv. Det gir oss også muligheten til å finne kreative og innovative løsninger på samfunnets utfordringer, løsninger som kan være basert på de personlige erfaringene og innsiktene til de som er mest berørt av disse utfordringene.
Dette betyr ikke at vi skal ignorere det større bildet. Tvert imot, vi trenger en helhetlig tilnærming til politikk, en som tar hensyn til både enkeltsaker og det overordnede perspektivet. Men vi må også anerkjenne at dette større bildet er satt sammen av mange enkeltsaker, og at hver av disse sakene er viktig.
Vi trenger politikere som er i stand til å se både skogen og trærne. Vi trenger politikere som kan forstå og verdsette engasjementet for enkeltsaker, og som kan bruke dette engasjementet til å forme politikken på en måte som er rettferdig, inkluderende og menneskelig.
Så neste gang du hører noen avfeie engasjement for enkeltsaker som «valgflesk» eller «følelsesmessig hysteri», husk at dette engasjementet er hjertet i vårt demokrati. Det er det som gir folk en stemme. Det er det som gir politikken en menneskelig dimensjon.
La oss stå opp for en politikk som verdsetter og respekterer engasjement for enkeltsaker. La oss stå opp mot robotpolitikk, og la oss arbeide for et samfunn der alle stemmer blir hørt, og alle saker blir tatt på alvor. For det er slik vi skaper et sterkere, mer rettferdig og mer inkluderende samfunn.
Shahram Ariafar,
lokalpolitiker med sterkt følelsesmessig engasjement for enkeltsaker
