– Det kan være fint å jobbe seg gjennom sorgen

Det er langt fra oppslagsbildet i denne saken til bildet du ser lenger nede fra pressekonferansen da vi stengte ned samfunnet 12. mars. Hele veien har kommuneoverlege Kerstin Anine Johnsen Myhrvold stått i stormen. 23. januar i år startet hun som kommuneoverlege i Nordre Follo.

– Jeg så absolutt ikke da hva som ville komme. Først i starten av mars begynte jeg å tenke at dette kunne bli mye jobb. Likevel klarte jeg ikke å se tidsperspektivet. Egentlig først i august innså også jeg at det faktisk kom en andre bølge, og at pandemien vil vare.

Siden mars har jobben hennes handlet om smittesporing og koronautviklingen i kommunen vår. Når Oppegård Avis kommer på besøk for en førjulsprat, sitter Kerstin i møter for å planlegge vaksineringen i Nordre Follo.

Bra til høsten

Hjemme på Nordstrand sjonglerer 45-åringen livet mellom å være småbarnsmor og kommuneoverlege i Nordre Follo. I tillegg til en voksen bonussønn på 26 år, har Kerstin tre barn på 10, 8 og 6 år. Tidligere i høst har hun arrangert barnebursdag hvor selskapet har kom inn en dør og gikk ut en annen. Alt for å ivareta smittevernregler.

– Alt var planlagt nå i høst, og så kom innstrammingene i Oslo. Jeg valgte å gjennomføre bursdagen, og det ble veldig fint.

– Hvor lenge tror du vi kommer til å ha det som nå?

– Nå er det håp i hengende snøre, og jeg tenker at det vil bli bra til høsten. Alt avhenger av vaksineringen og effekten av denne.

På spørsmål om hvor interessen for medisinen kommer fra, tripper Kerstin på lette bein ut i gangen, og kommer tilbake med et bilde. En svært ung Kerstin på fem år har fått på den hvite frakken og lillesøster Mona på tre år har rollen som pasient.

– Interessen kom nok ut fra at jeg var ganske skoleflink. Egentlig tenkte jeg å bli biokjemiker, men ble fryktelig lei av å sirlig måle opp med pipettene som rommet en mengde væske mindre enn øyet kan se, og som stadig knakk i laboratoriet. Jeg måtte ha noe med mennesker på gjøre. Jeg tenkte faktisk på journalistikk, men turte ikke. Helsevesenet virket trygt, så da ble veien kort til medisinen.

Mistet pappa

12. mars i år satt Kerstin i formannskapssalen i gamle Oppegård rådhus og hadde pressekonferanse sammen med varaordfører Hans Martin Enger og fungerende rådmann Jane Short Aurlien. Lokalsamfunnet vårt og resten av landet gikk i lockdown.

Samtidig lå hennes far Trond på dødsleiet hjemme etter å ha fått påvist kreft i spiserøret bare seks måneder tidligere.

– Det var veldig spesielt. Vi er en nøktern familie, og jeg skjønte hvilken vei det bar. For meg var det fint å ha jobben som kommuneoverlege da pappa døde. Jeg kunne sitte og jobbe samtidig som jeg besøkte ham. Han ville dø hjemme og det fikk han. Pappa ble akkurat 71 år gammel.

Begravelsen ble også av det spesielle slaget midt opp i den strengeste nedstengingen.

– Vi møttes kun utendørs og gikk i kort prosesjon til graven. Søsteren min og familien, vi hos oss og moren min. Alle med kjempestor avstand. Det var fint på en måte også, og jeg tror det var slik pappa ønsket det. Få og med lite oppmerksomhet.

Kerstin tror det for henne var en fordel å ha en travel jobb samtidig som faren døde.

– Det kan være fint å jobbe seg gjennom sorgen. I vår familie var ingenting usagt og min far og jeg har tilbrakt mye tid sammen gjennom årene. Jeg hadde ikke behov for å ta igjen noe mangelfullt samvær nå mot slutten, sier Kerstin.

Turn i KIL

Når hun skal koble av fra en travel arbeidshverdag er selvsagt tiden med familien førsteprioritet. Skal hun bruke tiden bare på seg selv, handler det om turn for Kerstin.

– Da klarer jeg å koble helt ut jobben, og telefonen ligger igjen i garderoben. Turningen, ja, trening generelt, gir meg masse energi.

Kerstins mamma var turninstruktør, og tok med datteren på timer allerede fra treårsalderen. Etter hvert ble mange av timene hennes gjennomført i turnmiljøet på Sofiemyr.

– Det har gått litt i faser. Turningen i KIL ga meg mange vennskap og opplevelser utenom idretten. For eksempel har jeg også vært med turnvenner på fritidsklubbene i gamle Oppegård.

Hun har deltatt i NM, og i dag er hun aktiv i veteranmiljøet blant turnerne.

– Jeg er litt pådriver for at man ikke skal diskrimineres på grunn av alderen. Vi er en liten gruppe i Norge, og den har også tatt meg til konkurranser i både Tyskland og Latvia. Veteranturn er ikke akkurat masseidrett, sier Kerstin og smiler.

Trener hjemme

Hjemme i stua har hun treningsapparater lett tilgjengelig. Her kan man trene bom samtidig som man ser Dagsrevyen. Bom, skranke, hopp og frittstående; Kerstin strekker seg hele tiden for å holde nivået høyt i alle apparatene.

– Jeg er ganske god i alle apparater, men dette handler først og fremst om at idretten skal være en konkurranse mot meg selv. Før korona var jeg aktiv i å bygge opp et miljø. Det skal vi ta opp igjen når samfunnet blir normalt igjen.

Kerstin og ektemannen Ståle har tre barn sammen. Egentlig skulle det være fire. Førstemann Ask skulle komme i 2008, men dagen før termin skjedde det uforklarlige: Babyen døde.

– En stor, fin gutt på nesten 4,5 kilo. Det ble ikke funnet noen årsak til hvorfor han døde. Jeg jobbet som fastlege på Tårnåsen, og var helt frisk i svangerskapet. Ut på ettermiddagen merket jeg at det var veldig stille rolig i magen. Jeg forsøkte å spise noe søtt for å provosere frem bevegelse hos barnet, men det skjedde ingenting. Det var en veldig dårlig følelse.

Fant ikke liv

Kerstin og ektemannen dro innom legesenteret på Tårnåsen og lyttet, men fant ikke liv. Da kjørte de rett til Ullevål. Kerstin fødte sin døde sønn på normal måte.

– Det var en helt spesiell prosess å gå gjennom, og på mange måter en ensom sorg. Det var jo stort sett bare jeg og Ståle som hadde erfart at Ask levde. Samtidig er jo risikoen for tap alltid tilstede når man velger å få barn. Man har uansett barna kun til låns inntil de flytter ut, og i Norge er vi privilegert ved at barnedødeligheten er veldig lav. Men det var tøft å være en del av den dårlige statistikken.

– Selv om dette skjedde oss, visste jeg at det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes. Å miste Ask var en veldig stor sorg, men jeg har også vært opptatt av å ikke dvele ved det.

Julaften med målebånd

Graven til Ask ligger på Nordstrand, og tidligere i år ble guttens morfar Trond gravlagt rett ved siden av.

I år blir det en spesiell jul for Kerstin og familien, ettersom det er første jul uten pappa Trond.

På julaften samler Kerstin og ektemannen familien til selskap rundt det lange spisebordet.

– I tillegg til oss i kjernefamilien kommer en tante av Ståle og hennes bror. Detaljplanleggingen er ikke helt i mål, men jeg kommer nok til å finne frem målbåndet når bordet skal dekkes. La oss håpe at det blir første og siste jul hvor vi må holde avstand, sier Kerstin Anine Johnsen Myhrvold.