Kapittel 2: Glory glory Man United

NB: Dette er en påskekrim, skrevet av OAvis og AI. Det du leser i denne serien, med fem kapitler, er ren fiksjon og eventuell likhet med ekte personer i så fall er tilfeldig.

Kapittel 2: Glory glory Man United

Klokken er 14.00 og en bekymret politisjef tar plass foran mikrofonen, klar til å kunngjøre for et sulteforet pressefolk hvem det var de fant blant rustne armeringsjern og byggestøv fra fordums prakt på Tårnåsen Torg noen timer tidligere.

Journalistene spekulerer seg imellom. Alle de store mediehusene har inntatt Follo politistasjon, deriblant en kjederøykende regionavis-redaktør, Anton Sørheim Fjell. Han er viden kjent for både spisse vinkler og albuer, samt sin elsk for butikklivet i gågata i Ski. 

Også den noe mer lavmælte, men anerkjente lokalavisjournalisten Hilda Borr er på plass med blokk, penn og en flaske rødcola. Det sistnevnte en slags signatur.

Det går kaldt nedover både pressekorps og innbyggere i kommunen da Mariusrud letter på sløret.

– Vi kan nå bekrefte at de to omkomne på Tårnåsen Torg er de lokale håndverker-brødrene Karstein og Tom Furifrø. Vi etterforsker saken som mistenkelige dødsfall og vi kan allerede nå bekrefte at vi har gjort oss opp en mening om at vi kan ha å gjøre med én eller flere mistenkte i saken. Det vil være altfor tidlig å konkludere, sier Mariusrud til pressen.

Mens de store mediehusene knoter med sine overdimensjonerte mikrofoner og liveoppdateringer, vet den mer analoge Borr akkurat hvor hun skal gå.

Brødrene Furifrø er et navn som gir gjenklang i gamle Oppegård, og særlig på Tårnåsen Torg hvor familien i alle år har drevet en vellykket lampeskjermbutikk. 

Politifolkene i regionbyen Ski ønsker altså ikke å gå ut med hvem den mistenkte er, men for en lokalavisjournalist av Borr sitt kaliber, sier det seg nesten selv hvem de mistenkte kan være. Hun tar en ny raus slurk av den daffe colaen for å klarne tankene.

I motsetning til VG og Nettavisen, vet nemlig Borr at det er ingen ringere enn Paul Fjordvall som besitter bygdas største samling av Furifrø-lampeskjermer, unntatt Furifrø-familien selv selvsagt. Egentlig er samlingen verdt en Norge Rundt-reportasje, men det har sannsynligvis kokt bort i kålen, sammen med alt annet støy Fjordvall har blandet seg inn i de siste årene.

En annen Borr umiddelbart tenker på er Bjørn Johan Richardsen. Den nyinnflyttede, men anerkjente PR-mogulen er kjent for å løse selv de største omdømmekriser før frokost, og vet sannsynligvis også ett og annet om hvordan man skal spille spillet når det kommer til kjøp, salg og utvikling av lokal eiendom. 

Hans tette bånd til makta og interessen for de økonomiske aspektene av eiendomsutviklingen på Tårnåsen gir ham både innsikt, men også et mulig motiv for å kvitte seg med Furifrø-brødrene, tenker Borr.

Vel, nok om tankene som svirrer under Hildas lett grånende manke. 

Det er tross alt på tide å gjøre det lokalavissjournalister er aller best på: Å skifte fokus.

– Hei Anders. Så du United snudde i går eller, sier Hilde og rekker frem neven.

Hun vet selvfølgelig svaret. Anders Jonsen, den mat-, drikke og Manchester United-glade presten går ikke glipp av et sekund fotball, uansett hvor dårlig laget spiller.

Selv om han egentlig holder til i Greverud kirke, hadde de denne dagen avtalt å møtes utenfor Oppegård kirke på Svartskog, for å ta et bilde til saken om påskegudstjenestene fremover. 

Egentlig en situasjon verken Borr eller Jonsen har tid til, eller setter særlig pris på, men det er nå en gang sånn at selv om Oppegård kirke ligger langt fra alt og alle, så er det fortsatt den fineste kirka i bygda og definitivt den som tar seg best ut på bilde i avisa.

– Vi får vel kjappe på Hilda. Ta noen fra denne siden. Det er min gode side, sier Jonsen og åpner armene i kjent stil.

Siden saken om de kommende gudstjenestene nærmeste var ferdigskrevet, var det derfor mer nærliggende for Borr å dreie samtalen inn på de grusomme hendelsene på Tårnåsen. Kanskje kunne presten komme med noen beroligende eller betryggende ord som kunne brukes i en sak, selv om han riktignok var kjent som en klassisk Oppegård syd-patriot, uten særlig blikk for hva som skjer nord i bygda.

– Brødrene Furifrø fikk jo muligheter som mange av oss her i Oppegård bare kan drømme om. Man kan gjøre seg noen tanker i forhold til det. Når noe slikt skjer kan man også stille  spørsmålstegn ved Guds rettferdighet, men fred være med dem, predikerer Jonsen.

Borr hatet at folk rotet med språket hun elsket så høyt, men orket ikke å voksenopplære Jonsen om verken «i forhold til» eller bruken av «å stille spørsmål om og å sette spørsmålstegn ved».

– Fikk du med deg at Sten Tønnesen var på Tårnåsen i dag?

Spørsmålet kom fra Borr som en naturlig del av samtalen, mens hun fiklet med zoomen på mobilkameraet. Teknologi var ikke henne sterkeste side og hun sendte arge tanker i retning redaktør Egil Bjørnhål, som alltid pushet på for utvikling i redaksjonen. Selv savnet hun papiravisa hver torsdag.

– Ja, Tønnesen har visst vært veldig på dette med å få til en demenslandsby i kommunen. Jeg vet at han har hatt møter med en viss tidligere KrF-statsminister om det. Ups, sa jeg det? Vel, kanskje de egentlig alltid har hatt en plan om å få det til Tårnåsen, spør Jonsen tilbake.

Tilbake i redaksjonslokalene på Sofiemyr plinger det inn en sms fra et ukjent nummer. 

«Sjekk litt nærmere rundt Bjørn Johan Richardsen». 

Hvis det stemmer, bekrefter det alt egentlig Borr har tenkt og trodd.  

Hun ringer Bobbi Oppgård, en kilde man alltid kan betro seg til når man trenger et perspektiv utenfra. Gradvis tegner det seg et bilde av hva som kan ha skjedd.

– For å gi deg et bilde fra min verden Hilda, så var Furifrø-brødrene, akkurat som sheriffen i Nottingham, glad i penger og status. Men de likte altså ikke politikere. De var mest glad i å holde seg utenfor de politiske prosessene, og de gjorde det best når de kunne forhandle med private aktører uavhengig av det offentlige. Når det er sagt, så har vi jo noen frempå politikere som liker å gå sine egne veier her også, sier Oppgård, halvt konkret, halvt svevende.

Borr lot opplysningene synke et øyeblikk, før hun bestemte seg for at hun allerede mer enn nok for å konfrontere politiet med sine spørsmål. Det rakk hun ikke, før ringelyden «Take my breath away», viden kjent fra filmen Top Gun, drønnet utover redaksjonslokalet. Ah, som hun elsket Tom Cruise i den filmen. Hennes lille avstands-Maverick.

Dagdrømmen om hva som kunne blitt med Tom og henne ble raskt avbrutt av stemmen til en rasende politisjef Mariusrud.

FØLG MED!

Du har nå lest kapittel 2. Følg med videre i vår nervepirrende påskekrimserie «To par føtter på Tårnåsen», for å finne ut hvorfor Mariusrud ble så rasende, hva har egentlig Furifrø-brødrene gjort for å fortjene dette, hvor passer eks-statsminister Røkkevik inn i regnestykket, var den hemmelige sms-en egentlig en avledningsmanøver fra regionavisen OB og hvorfor dukker Oppgård og Fjordvall alltid opp der «ting» skjer?

Gled deg til morgensdagens kapittel, skrevet av AI og OAvis.