– Putin er angriperen!
Tidligere utenriksminister Jan Petersen reagerer kraftig på forrige ukes intervju med den tidligere generalløytnanten Robert Mood i Oppegård Avis.
Oppegård-mannen Jan Petersen var i mange år en sentral skikkelse i norsk politikk, både som partileder i Høyre, som minister og ambassadør.
I dag er Petersen pensjonist og bosatt sentralt på Kolbotn, men den tidligere utenriksministeren har fortsatt et skarpt blikk når det gjelder storpolitikk. Han hadde høye forventinger til forrige ukes intervju med Robert Mood.
– Europa er dramatisk forandret: Vi står midt i den største militære konflikt siden andre verdenskrig med millioner på flukt og store ødeleggelser og vi vil merke rystelsene i mange år. Ikke rart at avisene er fulle av nyheter og analyser slik at vi skal forstå dette bedre. Derfor hadde jeg store forventninger da Oppegård Avis gav tidligere general Robert Mood tre hele sider for å gi sin vurdering. Men forventing vek fort for undring, som igjen ble til bestyrtelse, sier han oppgitt.
– Et folkerettsstridig angrep
Petersen ble rett og slett oppgitt av å lese noen av Moods utspill.
– Hvordan greide Mood helt å lukke for øynene for kjernen i saken: At Russland er angriperen og at angrepet er et klart brudd på både på folkeretten og på avtaler Russland selv har inngått. Da Ukraina overlot alle de gamle sovjetiske kjernevåpnene til Russland garanterte Russland samtidig Ukrainas sikkerhet, sier Petersen.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Om Putin skulle angre eller være misfornøyd med Vesten og Ukraina, gir ikke det ham noen som helst rett til å sette folkeretten til side. Dette er et folkerettsstridig angrep. Man skulle tro at en tidligere general forstår at Ukrainas som en selvstendig stat anerkjent av alle har en selvsagte rett til å forvare seg. Men nei, intet i intervjuet tyder på det.
Fantasi
Den gamle politikk-sluggeren mener Mood er opptatt av å «forstå» Russlands overgrep.
– Når han da har valgt denne linjen kunne det være nyttig om han hadde gjort et forsøk på å sette ord på hva Russlands problem skulle være. Få, også av de som så gjerne vil «forstå», er særlig grundige på dette punktet. Det er gjerne en påstand om at NATO er kommet så nær Russlands grense. Men NATO og Russland har helt siden slutten av 40-årene har felles grense. Og ingen påstår at det her er et urimelig sikkerhetsproblem for Russland. Det skal mye fantasi til for å mene at Vesten har angrepsplaner andre steder langs grensen, understreker Petersen.
Han mener det er flere ting som kan forklare den aggressive linjen fra russiske presidenten.
– Det som det kanskje kunne være mer hold i er at dette dreier seg om fantasier som har gode vekstvilkår i det ekkokammeret Putin lever i. Alle som så hvordan Putin herset for åpent TV med sine nærmeste medarbeidere vil forstå at få tør å fortelle ham noe han ikke vil høre. Da er det ikke godt å si om de sier det som det er. Men er det grunn nok til å si at Putin skal ha rett til å diktere politikken til de titalls millioner mennesker som er så uheldig å bo nær Russland? Har Russland virkelig rett til en sone rundt seg hvor de bestemmer, spør Petersen.
Kunne blitt «farlig»
Han svarer like godt på sitt eget spørsmål.
– Jeg tror svaret på hvorfor Putin har angrepet ligger i to forhold: Han tror at det gamle imperialistiske Russland var beundringsverdig og innga respekt, og derfor må gjenopprettes. Mens de andre imperialistiske makter fra 1800-tallet har tatt oppgjør med sin imperialisme, har Putins krets ikke gjort det. Men ikke alle russiske ledere har tenkt slik: De ledere som fikk ansvaret tidlig på 90-tallet, og dermed måtte løse alle flokene etter at Sovjetsystemet knelte under vekten av sin egen historie. De var tydelige på at Russland hadde nok med seg selv og opprydning etter Sovjet-tiden og at de øvrige nasjonene best greide seg på egen hånd, begynner Petersens to-delte forklaring.
– Det andre svaret ligger i hvorfor ukrainerne søker seg vestover. Det ble helt tydelig da Putin forsøkte å stoppe avtalen mellom EU og Ukraina for nesten 10 år siden. Da kom den folkelige protesten på Majdan-plassen. Folk så jo at Polen hadde greid seg så mye bedre enn Ukraina etter at de slapp fri fra Moskvas grep og ville gjerne gå samme vei. Hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det? Men svaret er dessverre enkelt: Ukraina kunne bli et mer vellykket og åpent land og dermed et farlig eksempel for et autoritært Russland som er uten en opposisjon som har sjanser, fri informasjon og rett til egne meninger. Det er vel her regimets sikkerhetsproblem ligger, fortsetter han.
Ble opprørt
Han innrømmer at han ble ganske opprørt da han så hva Mood nå er mest urolig for.
– Jeg siterer hans egne ord: «Motstanden skaper en helt ny situasjon og det er dette jeg er mest urolig for.» Det er altså ikke angrepet, men at ukrainerne gjør motstand vi skal være mest urolig for! Hva sier han så om ukrainerne? Kanskje noen ord om at de har rett til å forsvare seg? Neida – han fyrer løs mot presidenten som nå har vist seg som en sann nasjonal leder: Mood «advarer også mot en kritikkløs persondyrkelse av den ukrainiske lederen». «Ukrainiske ledere har selvsagt et ansvar for at vi har havnet der vi er nå». Og videre: Volodymyr Zelenski må ta ansvar for å snakke med innestemme fremfor å slynge ut fornærmelser». Lederen i land som blir angrepet skal altså «snakke med innestemme», tordner Petersen.
Lette etter kritikk
De retoriske gavene Petersen en gang var kjent for, har åpenbart ikke levd en bedagelig pensjonisttilværelse de siste årene.
– Det er ikke bare Zelenski som blir formanet om å ikke «slynge ut fornærmelser», men også vår statsminister Støre. Det er vel ikke akkurat slik vi oppfatter Støre. Men takk for at det ble mulig å trekke på smilebåndet, humrer han.
I det han beskriver som «allee bredsidene mot Vesten, NATO, EU, Norge og Ukraina», lette han nøye etter om Mood også hadde noe kritisk å si til Russland.
– Etter en stund fant jeg det: «Selv om det er mye å kritisere Russland for» sa han, og i neste ledd i setningen er han tilbake i kritikken av Vesten. Wow! Dette var jammen en modig og ramsalt kritikk av Putin! Men Norge kritiserer han tydelige, blant annet at regjeringen med stor støtte har har valgt å sende M-72 panservernraketter til Ukraina. Han mener dette ikke er defensive våpen. Det har tydeligvis gått Mood hus forbi at Ukraina forsvarer seg på egen territorium, sier Petersen, om enn noe sarkastisk.
– Jeg er glad i Russland
Petersen bet seg også i at Mood hang seg på Hellestveits utspill om at vi er blitt «medkrigere», tydeligvis uten å ha fått med seg at dette er overbevisende imøtegått og at hun selv har dempet utspillet, ifølge Petersen.
– Selv om hun skulle hatt rett: Det er ikke finere, teoretiske folkerettslige betraktninger som motiverer Putins avgjørelser. Mood advarer også mot at vi gjør «russerne til den store skurken». Nei, vi gjør ikke det. Det er Putin-regimet og det offisielle Russland som er «den store skurken». Mange russere har mot til å protestere tross brutal undertrykkelse og nesten full kontroll med informasjonen. Det er jo blitt straffbart å kalle denne krigen for krig og utenlandske journalister tør ikke lenger rapportere av redsel for å bli fengslet, understreker han.
Til slutt kommer den tidligere utenriksministeren med en «innrømmelse».
– Jeg er glad i Russland. Noen av de beste minnene jeg har fra min tid i politikken er den kontakten jeg har hatt med russiske politikere etter at Sovjet falt. Jeg var leder av Høyre på slutten av 90-tallet, og da hadde vi endog et felles partimøte med tidligere statsminister Gaidars parti i Murmansk, for å bygge fellesskap mellom Russland og Vesten. Jeg har hatt gleden av å ha kontakt med flotte politikere som Boris Nemstov som var en fremtredende stemme til han ble drept i Moskva (av hvem?). Dette gir meg troen på at Russland kan fostre politikere som kan ta Russland inn i den moderne verden på en sivilisert måte, sier han.
Han har tid til ett siste stikk.
– Det gjør meg egentlig mer trist enn opprørt at Mood, som illustrasjon til artikkelen, lar Mood seg avbilde smilende foran statuen av Jan Baalsrud på Kolbotn Torg. Vel: Baalsrud kjempet mot den tyske invasjonen og brukte aldri krigsårene til å «forstå» Hitlers angrep på Norge. Akkurat som de ukrainerne Mood nå kritiserer.
