– På en måte er det som å komme hjem

NB: Dette er er debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter, til spalten «Slik har vi det nå». Ivar Nohr er en av våre faste spaltister, bosatt på Kolbotn og pensjonist etter en mannsalder i reiselivsbransjen.

Vi har gått om bord på Sunclass Airlines og satt oss vel til rette. På vei til Tenerife. Første chartertur på mange år. Etter et helt yrkesliv hos de største turoperatørene i Norge, har jeg likevel valgt å sy sammen ferieturene selv de senere årene. Men nå ble det bare slik. Vi hadde lagt mange travle måneder bak oss og trengte så sårt en uke total avslapping. Alt organisert. Alt tilrettelagt.

På en måte er det som å komme hjem. 

I denne flykroppen er det en helt egen atmosfære. En purser som har holdt ut i flyselskapet i 40 år, ønsker oss velkommen ombord. Fortsatt er hun like hyggelig, engasjert og serviceinnstilt. Hun elsker jobben sin til tross for at hun har godt over fem travle timer foran seg. 

I motsetning til ruteflyselskapene som har gjort sitt beste for å plukke vekk alt annet enn transport fra A til Å, tilbyr Sunclass fullt serviceprogram om bord. Mange runder med drikkevogn, varm mat til alle som har valgt dette, taxfree med mange spesialtilbud og skrapelodd med flotte premier. Store smil. Hyggelige kommentarer. Topp stemning. Alt er som før.

I en slik setting er det lett å bli nostalgisk og tenke tilbake på den gang en slik tur til Kanariøyene var et totalt avbrekk fra hverdagen. En liten evighet hjemmefra. Bort fra alt. En bekymringsfri tilværelse med en gjensidig kontrakt med alle hjemme om at alt er bra så lenge ingen hører noe. 

Uten nyheter fra verden rundt oss, med mindre vi har falt for fristelsen å kjøpe en minst to dager gammel VG i en lokal kiosk. Ingen telefonsamtaler eller meldinger fra jobben. Både sjefen og kollegaer var innforstått med at det måtte brenne før man forstyrret noen som var på ferie. Så uunnværlig var man da ikke! Dessuten kunne man i beste fall bare nås gjennom resepsjonen på hotellet. Og postkasse var en grønn boks som hang på hagegjerdet hjemme. 

I vår egen ferieboble fikk vi være i fred og nyte hvert øyeblikk uten å bli forstyrret. Ingen behov eller forventninger om å oppdatere noen om hva vi foretok oss. Feriebildene fikk vente til vi kom hjem. I stedet håndplukket noen postkort fra et stort stativ som gikk rundt og hvor det alltid var noen som trakk i motsatt retning på den andre siden. Med en liten hilsen om at vi hadde det fint, ble de sendt til nærmeste familie og venner. Og allerede to uker etter at vi selv hadde kommet hjem, kom også postkortene frem.

Så upåvirket og isolert fra hverdagen rundt oss blir garantert ikke ferieturen vi har foran oss nå. Jeg sitter allerede med mobiltelefonen i hånden. Rakk akkurat å sende en melding til barna at vi var vel om bord og klar til avgang før den ble satt i flightmode. På turen til reisemålet har jeg bestemt meg for å rydde i noen av de tusenvis av bildene jeg har liggende på minnekortet. Øyeblikk som jeg valgte å oppleve gjennom en kameralinse istedenfor det blotte øye. Øyeblikk som ligger hermetisert bak en skjerm på 7,5 x 15,5 cm og som altfor sjelden eller aldri blir tatt frem.

Vi slår hjulene i bakken på Tenerife. Jeg åpner telefonen og sender en ny melding hjem om at vi har landet. Nå er jeg igjen tilgjengelig. 24/7! Jeg kan kommunisere med en hel verden på sosiale medier, via telefon, chat, tekstmeldinger og e-mail. Og verden kan kommunisere med meg. Oppdaterte nyheter er bare et tastetrykk unna. Det har nesten gått automatikk i å sjekke avisenes overskrifter med krigstyper – minutt for minutt. Nye presidentordre fra en stadig mer uforutsigbar Trump. Skremmende bilder fra krigen i Midtøsten og Ukraina. Knivstikking i sentrum av Oslo. Kjendisnytt om personer jeg ikke vet hvem er. 

Sprekker den gammeldagse feriebobla der og da? Har jeg gått i fella igjen? Jeg mistenker at dette vidunderet av en smarttelefon vil få minst like mye plass på ferien som hjemme. At jeg vil være like mye tilstede der som her. Bare ikke fysisk.

Vår ferieuke på Tenerife er over. Heldigvis klarte vi å befri oss mer fra hverdagen enn vi hadde trodd. Legge mobiltelefonen til side. Være der og da. Leve sakte, nyte stunden og slappe av i vår egen verden. Det gjorde godt! 

Nå er vi allerede midt i påsken, og de fleste av oss kan nyte en velfortjent påskeferie. Uansett hvor du befinner deg og hvem du måtte feire påsken sammen med, håper jeg det finnes en hylle eller en skuff der smarttelefonen også kan ta ferie. At du har muligheten til å slå av alle varselsignal. At omverdenen får lov til å gå sin egen gang noen dager. At du får en aldri så liten våpenhvile fra krig og elendighet. At alle fantastiske øyeblikk og gode opplevelser i påsken kan forbli dine en stund uten å måtte deles med andre enn de som faktisk er til stede. Og at de gode minnene først og fremst blir lagret på din egen menneskelige harddisk. 

Med andre ord en følelse av total avkobling.

Fortsatt God Påske!