– Endring og utvikling skjer overalt

Det er søndag i Naoussa på den greske øya Paros. Late bølger slår innover Agioi Anargyroi stranden. Ved den provisoriske moloen som knakk i stormen for mange år siden, ligger fem hvite fiskebåter fortøyd. Maria, Anna, Petra... alle har navn oppkalt etter noen kjær og nær. En av fiskerne slår nattens fangst av blekksprut mot en klippe for å banke ut blekket og mørne den godt. En gresk familie har slått seg ned på et par benker i skyggen av pinjetrærne. Ute i havet stikker hodene til anemonedamene opp av vannet. Praten går høylytt. Dette er landsbyens nyhetskanal. 

Navnet fikk de av oss den gang alle brukte fargerike badehetter med ekstra pynt. Nå har alle hvite hatter. På denne delen av stranden er det ingen parasoller og solstoler. Kun pinjetrær og en naken slette med tre trappetrinn ned til vår lille vik med gylden sand. Her sprang jentene våre da de var små. Mens mamma og pappa spiste frokost på terrassen, var de allerede igang med håv for å fange små krabber eller å bli bortskjemt av en gresk giagiá eller pappoú som øste av sin omsorg og kjærlighet for alle små barn. Alt er nesten som før. 28 år etter. 

Tiden har stått stille både inne og utenfor hotell Captain Nicolas. Argyro har riktignok gitt fra seg ansvaret for driften av det lille familiehotellet til sønnen Stelios, men Georgia og Vasileia holder fortsatt alt gullende rent. Du kan spise av gulvet! Dette er stedet vi ble så forelsket i. Vårt greske hjem - vårt spiti. 

Over bakken forbi kirken ligger sentrum av Naoussa. En kardemommeby med smale smug og skiferkledde veier med håndmalte, hvite streker mellom hver helle. Store mørkrosa og røde bougainvilla snor seg opp langs de hvite veggene mot den blå himmelen. Sceneteppet er det samme, men alt annet har gått gjennom en total forandring. Vi går gjennom byen med våre greske venner, Katerina og Tzanos og snakker om gamle dager. Om nå og da. Den gang det bodde mennesker i husene i sentrum og atmosfæren var enkel, ekte gresk og hverdagslig. Nå bor det bare 3 gamle mennesker her. Alt er leid ut eller kjøpt opp av rike forretningsfolk fra Athen og Italia. Butikker med dyre klær, sko, vesker, solbriller, smykker og klokker ligger vegg i vegg. Skal det være en ny Rolex? 

Bortsett fra fiskerestaurantene i den lille båthavna hvor bord og stoler i ulike blåtoner dekker hele plassen og et par familierestauranter inne i labyrinten av veier, har sushi for lengst erstattet souvlaki. Eik, lyse tekstiler, hvitt og grått er "the new blue". Menyene er internasjonale og prisene skyhøye. Musikken fra barer og klubber høres over hele byen. Champagnen flyter! Naoussa er blitt det nye Mykonos for unge, vakre, rike mennesker. 

Endringer og utvikling skjer overalt. Her nede og hjemme på Kolbotn hvor vi også har vår lille, urørte oase. Vårt kjære hjem med hus og hage. Nær sentrum i randsonen av all blokkbebyggelsen. 1410 Gamlebyen er blitt et begrep. Om det var bevisst fra politikerne er jeg usikker på. Men utbyggerne så i alle fall et behov og en stor kommersiell mulighet i å skape boliger for kommunens eldre, som ønsket å flytte fra eneboliger til en enkel og praktisk leilighet med kort vei til alt. Mega, Vinmonopolet, klesbutikker, apotek, sosiale møteplasser, Kolben kulturhus med bibliotek, seniorakademi, kino og et enestående program av forestillinger. Alt innen tøffelavstand. Jeg synes det er genialt! 

Kolbotn fortsetter å vokse. Nye boligprosjekter, skoler renoveres og bygges på. Et nytt, flott idrettsanlegg tar form på Sofiemyr. Jeg håper all denne positive utviklingen sees i en større helhet. At man treffer så midt i blinken som man gjorde for de eldre. At barnefamilier får et boligtilbud tilpasset deres ønsker, krav og drømmer. At behovet for et trygt og godt oppvekstmiljø for barna, er viktig når Kolbotn utvikles. At de unge vil finne Kolbotn attraktivt og en bolig som passer deres lommebok. For alle unge i dag har nok ikke like lite økonomiske bekymringer som nattens dronninger og prinser i Naoussa på Paros.