– Vi må satse på ukrainske flyktninger

– God integrering vil for det første være den beste måten å vise at Russland ikke lykkes, sier hun til Oppegård Avis.

Det er imidlertid langt flere grunner enn storpolitikk til at Simon vil ha en «oppvåkning» i lokalmiljøet.

11. mars i fjor holdt hun en gripende appell på Jan Baalsrud plass. Gråtkvalt og sliten fortalte hun om sin reise tur-retur Polen, for å hente med seg slektninger til trygghet Norge. Der opplevde hun en kaotisk situasjon med desperate mennesker på flukt til ukjente land.

Flott fredsmarkering på Kolbotn

Vinn-vinn situasjon

De første som kom til Norge, er nå faset gjennom introduksjonsprogrammet man har krav på. Det har så defintivt båret frukter, men det gjenstår mye jobb for å kalle integreringen av ukrainere en ubetinget suksess. Det er heldigvis fortsatt mulig, ifølge Simon.

– Gir vi ukrainere norskopplæring og arbeid, gir vi dem mening med livet og forebygger og lindrer psykiske plager som krig og flukt har skapt. Språk og inntekt er frigjørende for mennesker som ikke har hatt stabil grunn under føttene siste 1,5 år. Også for vår kommuneøkonomi er det viktig å ha flest mulig i arbeid, og at offentlige ytelser i størst mulig grad benyttes av de som virkelig trenger de, sier Simon.

– For få får jobb

Hun vil at hennes kunnskap skal fungere som en brobygger mellom det offentlige Norge, det private næringslivet og ukrainske flyktninger.

– Den naive Mariya tenkte at det er gave at det kommer masse arbeidskraft til Norge. Vi har blant annet et helsevesen som står i knestående og et skrikende behov for barnehageansatte. Systemet fungerer godt gjennom introduksjonsprogrammet – ukrainerne lærer seg norsk og slår røtter, men det er altfor få som kommer seg ut i jobb, mener hun.

Hun understreker at det ikke er ment som kritikk, men at det går for sakte.

– Det er ikke så rart at det går sakte, for Norge har aldri opplevd noe slikt før.

Mye nei

En annen som er utålmodig, er Natalia Alieksieieva (39). Hun bor på Sofiemyr og er i dag frivillig i Røde Kors Oppegård, får foreløpig til livets opphold via NAV, men skulle mer enn gjerne gjort ordentlig nytte et sted.

– Jeg har søkt så mange jobber i så mange butikker, men jeg har ikke fått noe annet enn nei. Det synes jeg er både synd og rart, for i Ukraina eide jeg min egen butikk, jeg var blant annet leder i Adidas, hvor jeg jobbet meg opp fra en selgerstilling. Etter introprogrammet i Norge, startet jeg å søke som selger, men jeg har ikke vært heldig ennå, sier Alieksieieva.

– Hva tror du er årsaken, spør vi? Det er Simon som svarer.

– Jeg vil anta det er norskkunnskapene. Selv om Natalia allerede er ganske god, er språket hennes selvsagt ikke perfekt, sier Simon.

Hun understreker at Natalia på ingen måte er alene.

– Selv om mange faktisk er gode i språk etter ett år, får de fleste avslag på avslag på sine jobbsøknader. Dette skaper usikkerhet og oppgitthet i en gruppe som trenger motivasjon og trygghet, mener Simon.

Ta kontakt med NAV

Når vil hun ha en oppvåkning, både i kommunen og næringslivet, og ber om følgende enkle grep for å få flest ukrainere i jobb.

– Eier du en bedrift, ta kontakt med NAV i kommunen og si ifra at dere ønsker å ha flyktninger i arbeidspraksis. Plutselig får dere en ekstra ressurs, og kanskje kjemien klaffer såpass at det blir en veldig takknemlig og dedikert arbeidstaker for dere på sikt. Kommunale yrker bør også tilbys som «arbeidstrening med språkpraksis» i en periode på for eksempel seks måneder, for å kunne oppnå kravene for norsk på nivå B1. Slik kan flyktninger få en skikkelig inngang i yrket, bygge opp kjennskap til arbeidsbegreper og klare å bestå de viktige språkprøvene. Å gi enklere tilgang til yrker som vi trenger å fylle fremover kan slå to fluer i en smekk, gløder Simon.

Det er musikk i ørene til jobbsøkende Natalia Alieksieieva. Hun skulle gjerne vist hva hun kan, selv om språket ikke er 100 prosent flytende.

Fikk sjansen på Meny

En som derimot har fått sin første jobb i Norge er Elena Kravchuk (28). Hun jobber nå 80 prosent på Meny Greverud, og har grepet sjansen med begge hendene.

– Jeg fikk en sjanse gjennom NAV-systemet og har gjort alt jeg kan for å overbevise, først på jobbintervju og så i jobben. Jeg har forsøkt å vise meg fra min aller beste side og vise hvor motivert jeg er for å jobbe. Det er så viktig for meg, gløder Kravchuk.

Simon mener det er et eksempel til etterfølgelse. Men det er også en historie om tilfeldigheter.

– Elena fikk sin sjanse fordi hennes veileder kjente noen på Meny, så hun var både heldig og dyktig. Poenget er at alle arbeidsgivere kan få hjelp fra NAV til å ha en praktikant hos seg. Det ville vært helt uvurderlig for mange ukrainere, først og fremst for å lære språket, sier hun.

Fra mottakelse til inkludering

– Må arbeidslivet våkne?

– Ja. Det har vært en fantastisk mottakelse og introduksjon for ukrainere i Norge generelt, og kanskje Nordre Follo spesielt. Men nå er det på tide å ta det neste steget og integrere dem i arbeidslivet. Det er ingen som tjener på at tusenvis av ukrainere ikke blir inkludert i arbeidslivet, sier Simon.

Kravchuk håper å være en inspirasjon for andre.

– Jeg gjør maks av hva jeg kan hver dag. Min innstilling er at jeg skal gi absolutt alt på arbeid og være en inspirasjon for andre, for vise at det går an å etablere seg som flyktning i Norge, uten å være avhengig av NAV. Det er målet mitt.

Så langt går det strålende og Elena er et godt eksempel på de unge, fremadstormende ukrainske flyktningene som er i stand til å ta ting på strak arm, som lærer lett og som har en høy fysisk kapasitet. 

1. oktober gikk hun fra å være butikkmedarbeider til å bli frukt- og grøntansvarlig.

Mariya Simon advarer mot at ikke alle har det slik.

– Vi håper at systemene i Norge begynner å tilrettelegge, slik at flest mulig i det minste får et verdig liv i Norge. De aller fleste ønsker en eller annen form for jobb, for å klare seg selv og ikke være avhengig av systemet i Norge. Jeg oppfordrer igjen alle i næringslivet til å bidra. Ta kontakt med NAV som en start. Det er ingenting bindende med det, sier Simon.

– Vil bare bidra og hjelpe til

Natalia Alieksieieva er krystallklar på at hun har et langsiktig perspektiv i Norge. Hun skulle bare så gjerne fått et lite, nødvendig dytt i riktig retning, for å komme ordentlig i gang.

– Alt jeg eide og hadde i Ukraina er brent. Jeg kom til Norge for å starte et nytt liv, sammen med tvillingsønnene mine på 10 år. De elsker livet i Norge og vi vil bare bo her, bidra og hjelpe til. Når jeg leser i media at noen mener at de som ikke kommer seg ut i jobb, må dra tilbake, så blir jeg redd og stresset. Jeg jobber gjerne frivillig for Røde Kors, men målet mitt er å klare meg selv. Da blir dette en suksesshistorie, sier Alieksieieva.