– Medmenneskelig hjelp da det virkelig gjaldt

En koselig tur på isen kan fort utvikle seg til dramatikk. Heldigvis finnes det hjelsomme og hjertevarme mennesker her i Oppegård som resolutt stiller opp når andre trenger det.

Bernt Christian Grønvold fra Langhus er en av dem som fikk hjelp da hjelpen trengtes som mest på første nyttårsdag.

Da han falt gjennom isen i Tussetjern, sto flere mennesker parat for å hjelpe til.

Bern Christian har skrevet til oss med ønske om å å uttrykke takk til sine hjelpere gjennom Oppegård Avis. Her er hans egne ord om hendelsen første nyttårsdag.

Takknemlig

Jeg skriver dette innlegget for å uttrykke min takknemlighet overfor dem som hjalp meg da jeg gikk gjennom isen på Tussetjern første nyttårsdag.

Etter mange dagers venting var første nyttårsdag endelig en dag det var mulig å spenne på seg skøytene. Frostsprekkene på Tussetjernet viste at isen var 15–20 centimeter tykk, og det var mange barn og voksne utpå da jeg endelig var klar for å gli bortover isflaten.

– Følte meg trygg

Jeg følte meg derfor absolutt trygg da jeg plutselig braste gjennom isen så vannspruten sto rundt meg.

Jeg gjorde noen forsøk på å komme opp på iskanten ved å bruke den ene staven som ispigg, men isen brast, og forsøkene førte snarere til at jeg fikk ansiktet under vann. En viss panikk var i emning.

Lettelsen var derfor stor da mitt rop om hjelp ble hørt så raskt. Først kom en person med en stav og kort tid etter andre med en redningsbøye som ble brukt til å dra meg opp på iskanten. Samtidig hørte jeg at andre hadde kontakt med 113.

Mange hjelpere

Jeg hadde tørre klær i sekken, men frosne hender gjorde det vanskelig å håndtere glidelåser og knapper. Mange personer (tror jeg) hjalp meg derfor av med våte klær og på med tørt.

Noen støttet meg, andre bidro med varmt drikke og tørt hodeplagg. Det var egentlig en rørende stund der mennesker ble brakt tett sammen.

Jeg er ikke overbevist om at jeg hadde klart å komme opp av isen på egenhånd. Min takknemlighet er derfor stor. Det håper jeg ble forstått der og da, men de utdelte håndtrykkene og de varmtfølte klemmene føles i ettertid som så lite sammenlignet med hva hjelpen betydde.

I en verden der det av og til kan se ut som om vi mennesker ikke bryr oss så veldig om hverandre, er det imidlertid godt å få bekreftet at vi er medmennesker når det virkelig gjelder.

Jeg håper at jeg selv ville opptrådt like resolutt for å hjelpe andre hvis situasjonen krevde det.