Livet bak fårikålen...

Denne saken ble først publisert i Oppegård Avis, under spalten "Slik har vi det nå", denne uken:

Det er fårikål-tid. Her på gården betyr det først og fremst at vi får inntektene av siste årets jobb, og at vi allerede nå legger grunnlaget for neste sesong. Det gjør vi ved å velge riktige dyr som får bli på gården, og dermed også hvilke som må dra. Som vanlig beholder vi litt flere enn vi hadde tenkt, og litt flere enn vi hadde trengt. Vi leser slaktestatistikker og blar i avlskatalogen, vi sorterer og veier, ser på ull, horn, bein og blikk, vi bestemmer oss og ombestemmer oss, og til slutt er vi klare for ny runde i årshjulet.

En sauebonde gleder seg mye sies det, og det er helt sant. Et år med sau handler om overganger og faser som avløser hverandre med forskjellige gleder og utfordringer. Om vinteren gleder vi oss til lamming, litt uti lamminga gleder vi oss til å kunne sove en hel natt. Når det grønnes gleder vi oss til å slippe dyra ut på frodige beiter, og på sensommeren gleder vi oss veldig til å få dem hjem! Nå gleder vi oss over den ferdig utvalgte flokken med nyklipte damer i låven, og til å legge kabalen med værer og søyer som skal få gå sammen. Inntekten kommer om et år.

Akkurat nå står det ca 160 dyr i fjøset. Det vil si metaforisk, for de går stort sett ut og inn som de vil, så lenge det ikke er for vått og gjørmete ute. Av disse er det 125 voksne som har lammet før, 40 påsett (det vil si lam vi beholder for å avle på), og 5 værer. I tillegg kommer det en dunk med semindoser for å få inn noen helt nye og dyrebare gener og egenskaper utenfra. Værene er både dyr fra egen besetning og innkjøpte dyr fra kåring, alle nøye utvalgt etter en mengde kriterier.

Det er viktig for oss å avle på riktige egenskaper, og vi har blant annet strengt fokus på gode morsegenskaper, sunne klauver og god helse. I tillegg vil vi gjerne har rasetypiske dyr mer god ull, og vi ønsker dyr som beiter godt, tåler gressforing og ikke må støttefores med soyabasert kraftfor. Trivelige må de også være! Vi kjenner linjene og ikke sjelden kan vi tippe formødre ved å vurdere et lam. Noen kommer og snuser på deg med all verdens selvsikkerhet, de stammer fra Femogførr, som var mora til Dikdik og Trulte, noen er lyse og vakre og ser ut som fabeldyr, de stammer fra Rensdjuret, hun var barnebarn av “Mor a til Klara” som var steike gal og som aldri ville sluppet gjennom nåløyet i dag. Og noen få er stolte med flotte horn og vakre brunnyanser - de stammer fra Gamla, en episk ledersøye, og premiedøtrene hennes Glimmerdal og Glittertind. Vi er alltid ekstra fornøyde når det dukker opp staseksemplarer etter disse.

Sorteringen må være klar til klipperen kommer i begynnelsen av oktober. Alle som blir får ny frisyre, og en lett pedikyr, mens de som skal dra reiser av gårde med flotte feller som vi etter hvert får tilbake til gården og kan selge i gårdsbutikken. Sånn er livet. Siste slaktebil for i år gikk tidligere i uka, og sammen med vemodet og stikket den etterlater kommer også stolthet over den maten vi nå kan servere. For før døden skal livet ha vært godt, og det er vi helt sikre på at gjenspeiler seg i kvaliteten på det vi leverer.

Vi håper det smaker!