Kapittel 5: Løgner, sjalusi og grådighet

NB: Dette er en påskekrim, skrevet av OAvis og AI. Det du leser i denne serien, med fem kapitler, er ren fiksjon og eventuell likhet med ekte personer i så fall er tilfeldig.

Kapittel 5: 

– Legg fra deg den roperten og kom deg på bakken med hendene over hodet, brølte Mariusrud. 

«Nå har vi ham pinadø, tenkte han selvtilfreds for seg selv».

Med dype åndedrag ledet politisjef Gunnar Mariusrud raidet mot Paul Fjordvalls hjem. Om det var motivasjonen til å ta en dobbeltdrapsmann eller om det bare var et raseri over en forspilt påske er usikkert, men Senterparti-effekter, Oppegård Brus-capser, gamle lokalaviser og badetøy fløy veggimellom idet dørene braste inn. 

Fjordvall sank i bakken som en bil i Gjersjøen på 30-tallet. Mariusrud pustet lettet ut.

Et spent pressekorps samlet seg utenfor den lille politistasjonen noen steinkast unna millardstasjonen Ski stasjon. Inne i politihuset var stemningen elektrisk da Mariusrud og hans team kunne berette for pressen at de har pågrepet drapsmannen.

En av de som ikke var til stede i regionbyen var Hilda Borr.

Hun lot Mariusrud sine jakthistorier være og fulgte heller en helt annen tråd. En tråd hun hadde nøstet opp etter utallige timer med research og dyptpløyende journalistikk, mellom alle oppdrag om kulturkalendre og fartskontroller.

I hennes øyne kunne Fjordvall umulig ha vært drapsmannen. Mens hun satt krumbøyd over permer og innfløkte register, oppdaget hun nemlig at Fjordvall og Bjørn Johan Richardsen hadde vært på The Well sammen, den samme uken Furifrø-brødrene ble funnet drept. I motsetning til Richardsen, som var på alle kameraer hadde Fjordvall bevegelser vært nærmest usynlig.

Borr hadde fått ut av dem begge at de ikke var spesielt interessert i at offentligheten skulle få vite at de hadde en tendens til å dukke opp på The Well på de samme dagene. Dette la grunnlaget for å finne de siste puslespillbrikkene.

Mens politiet håndterte Fjordvall og solte seg i egen glans, snek Hilda seg til hjemmet til den ekte morderen, som for øyeblikket var dypt inne i sin egen verden, opptatt med å lage kebab av restene fra gårsdagens lammestek.

Uten å varsle om sitt nærvær, trådte Borr inn i den lune kjøkkenatmosfæren i den reneste Janne Amble-stil. Drapsmannen stod med ryggen til, foreløpig lykkelig uvitende om hva som ventet.

– Jeg vet det er deg, sa Borr med rolig stemme, mens hun observerte hver bevegelse han gjorde med den skarpe samekniven.

Anders Jonsen snudde seg brått, overrasket og med et snev av både frykt og irritasjon i blikket. Han korset seg.

– Hilda, du forstår ikke, bruseventyret i Oppegård var ment å være min mulighet! Ikke de helvetes handy 1413-brødrene.

– Du konfirmerte guttene som startet Oppegård Brus og du har hele veien støttet deres prosjekt. Du mente det var din rett å komme inn på eiersiden i selskapet deres da de åpnet opp for å la investorer komme på banen, men de ville ikke ha deg, fortsatte Borr med rolig og sikker stemme.

– Jeg har vært hele Oppegårds prest i alle år, jeg har vært hele Oppegårds åndelige veileder i alle år, og ja, jeg både konfirmerte guttene, men jeg har også støttet oppstarten av Oppegård Brus. OPPEGÅRD Brus. Også kommer det noen snekkere fra TÅRNÅSEN og tror de kan valse over det som kunne vært Oppegård syd sitt industrieventyr, brøler presten.

– Det var Guds vilje at det var jeg, Anders Jonsen, som skulle ta Oppegård Brus ut over det ganske land. Som Maradona i 86 brukte jeg Guds hånd, Hilda! Da jeg fikk muligheten til å skubbe den betongklossen over de djevelske brødrene, hadde jeg ikke noe valg. Det var ikke meg, det var han, sier Jonsen og peker opp.

Borr hadde både forberedt seg og ventet på bekjennelsen, og med ordene foreviget på den medbrakte båndopptakeren, var bevisene sikret og mysteriet rundt dobbeltdrapet på Tårnåsen endelig løst. 

Den populære prestens motiv, drevet av en brusende sjalusi og et ønske om å utvide sin innflytelse innenfor et lokalt imperium, hadde ledet til to tragiske drap og et vakuum i det lokale håndverkermarkedet.

Det hadde vært dager med en kompleks vev av løgner, sjalusi og grådighet, som hadde truet med å rive lokalsamfunnet i fillebiter.

Mariusrud reagerte med forbannelse da lokalavisens opplysninger ble servert. De nye bevisende var fellende, han måtte løslate Fjordvall og arrestere Jonsen. Dobbel jobb, dobbel mengde papirarbeid og nok en påske forspilt på grunn av jobb, var det seigeste Mariusrud visste. 

For ikke å snakke om at hans til nå plettfrie politilakk, nå var så full av riper at selv en premiumbehandling hos Sofiemyr Bilpleie ikke hadde vært nok til å bøte på skadene. 

Hva så med Fjordvall og Richardsen?

All oppstandelsen ble for mye å bære selv for to rake rygger. De jobber nå med en mulighetsstudie i en liten stasjonsby rett utenfor regionbyen Luzern, med mål om å utvikle fotballbaner på tak og i kjellere på spa-resorter.

Takk!

Tusen takk for at du har fulgt oss helt til slutten av vår nervepirrende påskekrimserie, forfattet av OAvis og AI. 

For ordens skyld legger vi til at alt du har lest er fiksjon og at eventuell likhet med ekte personer i så fall er tilfeldig.

God påske!