Hellerasten? Hvor er det?
Akkurat de spørsmålene var det nok mange av Sportsrevyens seere som stilte seg på 80-tallet. For da var nemlig Hellerasten med og knivet i toppen blant Norges volleyballherrer.
SSDette var den gang Sportsrevyen viste tabeller for den øverste divisjonen i alle idretter. Vi skal med en gang legge til at Hellerasten også var i øverste divisjon på damesiden, men denne saken handler om herrene. Det var tross alt de som gjorde det best, og ble seriemestere i sesongene 83/84 og 85/86.
Selv om de var best, var det for mange et lite mysterium hvor de kom fra.
– Ja, det var nok mange som lurte på hvor vi holdt til, da vi dukket opp i Eliteserien høsten 1979. De fleste hadde ikke hørt om stedet i de hele tatt. Men etter hvert ble i hvert fall navnet kjent i volleyballmiljøet, sier Roald Bahr.
«Rett utenfor Oslo»
Noen vil kanskje dra kjensel på det navnet, for Bahr er i dag sjefslege ved Olympiatoppen, i tillegg til mye annet. Da Hellerasten hadde sin storhetstid, var den profilerte legen en av de mest fremtredende spillerne.
Det var nok likevel selve navnet på laget, mer enn stedet, folk flest kjente til.
– Vi fikk stadig spørsmål om hvor det var og prøvde oss som regel med Kolbotn, uten at det hjalp så veldig på den tiden. Så da ble det med rett utenfor Oslo, supplerer Karsten Wallin.
Også han en viktig brikke det lokale volleyball-eventyret, selv om han kom med i klubben litt senere enn Roald Bahr.
Stammer fra skolen
Klubbnavnet kommer fra en gjeng lærere på Hellerasten skole som startet med volleyball som trimaktivitet. Sentral her var Arild Svendsen, etter hvert primus motor i klubben i mange år.
For Bahr startet karrieren nærmest ved en tilfeldighet.
– Jeg flyttet til Oppegård da jeg begynte på videregående i 1973. Det var flere i klassen som spilte volleyball, så vi drev med det i gymtimen. Jeg syntes det var kjempegøy og ble med i klubben, forteller Bahr.
Det var et godt valg, for han endte opp som en mangeårig landslagsspiller.
– Men hvordan endte en trimaktivitet for lærere opp som et topplag i Eliteserien?
– Det var vel en trinnvis utvikling. Interessen blant lærerne, smittet over på elevene, og det vokste ut en gjeng gymnaselever, som ble mange gode juniorer. Det startet en entusiasme i klubben, og satstingen på den yngre gjorde at det kom mange gode spillere i årgangene etter meg. I tillegg hadde Nordstrand et godt juniormiljø med mange talenter. Da vi rykket opp, kom flere av disse til oss. Blant annet Jan Frode Hansen, som ble en mangeårig landslagsspiller. Da fikk vi bredde i stallen og ble en toppklubb, mimrer Roald Bahr.
1000 tilskuere
Han forteller at i den første sesongen i eliteserien, møtte de topplaget BK Tromsø i den gamle Sofiemyrhallen, da det bare var en bane. Begge var ubeseiret. Rundt 1000 tilskuere kom for å se hva dette hva for noe. Begivenheten var så stor den fikk både forsiden og midtsidene i VG-sporten.
Det er helt utenkelig i dag.
En av de nevnte ungguttene som kom inn i stallen var allerede nevnte Karsten Wallin, åtte år yngre enn Bahr. For hans del var det eldre brødre og søstre som brakte han inn i volleyballen. Wallin debuterte på a-laget i sesongen 83/84, en sesong som skulle bli en milepel for klubben. Da tok klubben sitt første seriemesterskap.
– Jeg var nok for det meste læregutt den sesongen. Laget hadde etablerte spillere på alle plasser, men uansett var det artig å være med på for en ung gutt, sier Karsten Wallin.
Han skulle imidlertid bli betydelig mer sentral senere. Det skal vi straks komme tilbake til.
Flaks, talent og hardt arbeid
For Roald Bahr var seriemesterskapet på en måte slutten på den aktive karrieren.
– Ja, i hvert fall når det gjaldt å satse som spiller. Jeg var med en del sesonger til som trener og det hendte også at jeg var spillende trener, men det var i sesonger hvor vi ikke hadde stall til å satse helt i toppen, sier Bahr.
Nå var det ikke bare Hellerasten/Kolbotn som nøt godt av treneregenskapene til Bahr. Han var også landslagstrener noen sesonger.
– Hvis jeg skal summere opp hva som gjorde at vi endte opp som seriemestere, så er det en blanding av flaks, talent og satsing. Vi skal vel være ærlige nok til å si at nivået ikke var så ekstremt høyt. De som satset fikk resultater. Etter at Arild Svendsen trente oss i starten, fikk han dratt med seg Harald Karlsen, en nestor i volleyball. Han hadde greie på dette, og var akkurat det vi som var i utviklingsfasen rundt 16-20 år, trengte, sier Bahr.
Sentrale Wallin
Med Roald Bahr på trenerbenken tok Hellerasten sitt neste seriemesterskap i sesongen 85/86. Da spilte også Karsten Wallin en langt mer sentral rolle.
– De fleste etablerte fra forrige seriemesterskap hadde gitt seg. Noen var igjen, blant annet Jan Frode Hansen, men laget bestod stort sett av «unggutter» fra Kolbotn rundt min alder. Det vil si rundt 20, forteller Wallin.
Han fortsetter.
– Da Hellerasten rykket opp, var vi vel det eneste topplaget som ikke var student- eller KFUM-relatert. Det kan nok ha vært en fordel. Og det er ingen tvil om at generasjonen til Roald brøytet vei. Det ble en miks av egenproduksjon av talenter, pluss de som flyttet til Oslo-området, sier Wallin.
Ble til Kolbotn
La oss for ordens skyld legge til at Hellerasten, i tillegg til de to seriemesterskapene, tapte sluttspillfinalene i både 1982, 1984 og 1986.
For seriemesterskapet i 1986 skulle være det siste som skjedde i Hellerasten-regi. Neste sesong, om det ikke var i nye drakter, så var det under nytt navn. Nå het de Kolbotn.
– De siste sesongene i Hellerasten var det stort sett jeg og Tiit Anderson som styrte klubben administrativt også. Det ble for tungt, så da var det naturlig å ta kontakt med Kolbotn, via deres daglige leder Petter Torgersen. Det hele endte med at Hellerasten Volleyballklubb, ble volleyballgruppa i Kolbotn IL, forteller Karsten Wallin.
NB: Saken fortsetter under bildet.
Suksessen stoppet imidlertid ikke under «nytt flagg». I 1989 tapte laget cupfinalen 3-2 for Randaberg i Sofiemyrhallen.
– Det var en utrolig kamp, og for en stemning. Dette var jo i den nye, utvidete Sofiemyrhallen, og den var stappfull, minnes Wallin.
Trippelen
Så kom 91/92-sesongen, sesongen alle som har vært involvert i volleyballen på Kolbotn/Hellerasten snakker om. Den endte med trippel. Kolbotn vant både serien, sluttspillet og NM. Det sistnevnte sørget for for at nok en Kongepokal kom på plass i klubbhuset.
Her kan man ikke unnlate å nevne Asbjørn Vølstad. Han er fortsatt den mest meriterte spilleren i norsk hall-volleyball. Vølstad kom fra proffspill i Tyskland og Frankrike, samt universitetsspill for UCLA i USA, og vendte hjem til Norge på grunn av jobb i Oslo. Stjernespilleren valgte å spille for Kolbotn. Han tok sågar treneransvaret. Det ble det gull av.
– Det var vel tidenes beste norske lag vi hadde den sesongen. Vi vant jo alt, og faktisk på en grei måte. Serien var avgjort lenge før slutt, og cupfinalen vant vi i tre strake sett. Jeg tror virkelig vi kunne ha markert oss i Europacupen sesongen etter, men dessverre fikk vi ikke prøvd oss, sier Karsten Wallin.
Enden på visa
Av ulike årsaker forsvant spillerne og laget ble oppløst. Siden har ikke Kolbotn vært høyere enn én sesong i nest øverste divisjon i 2006. Da var for øvrig også Wallin med igjen, etter et par sesonger i Askim. Etter én sesong la han opp.
Også Roald Bahr var med i jubelsesongen. Selvsagt var han det. Da som assisterende trener og lagleder. Trener Vølstad var jo tross alt mest på banen.
– Jeg vil til slutt si hvor fantastisk heldig jeg var som fikk lov til å vokse opp i et idrettsmiljø, og få disse opplevelsene. Vi levde, tenkte og drømte volleyball, men det viktigste var at vi hadde et godt og inkluderende miljø. Jeg kom til et nytt sted, men etter kun én trening hadde jeg nye venner og var en del av et miljø, oppsummerer Bahr.
