Med økosorg som drivkraft

SLIK HAR VI DET NÅ: Når vi mister noen vi er glade i, eller de blir utsatt for urett eller ondskap, blir vi lei oss. Å føle sorg er naturlig. I motsetning til hva sorgens slektninger angst, skam og depresjon kan være, er ikke sorg i seg selv sykdom. Men økosorgen min må bearbeides, hvis ikke blir det fort til mental uhelse og håpløshet. Og det viktigste botemiddelet mot håpløshet er handling.

Jeg synes rett og slett det er bunnløst trist å se på hvordan livsgrunnlaget til alle mennesker som skal leve etter oss, raseres av vår aktivitet på jorda. Vi er mange mennesker som skal dele på knappe ressurser. Vi skulle lagt all vår innsats i å sørge for at alle har det de trenger og kan leve gode liv, samtidig som vi setter minst mulig spor og holder oss innenfor naturens tålegrenser. For det finnes mange veier til livskvalitet, men stadig nye og bredere motorveier til nye og større hyttefelt er ikke blant dem som naturen tåler.

“Mer av alt, raskere”

Denne ukas ferske rapport fra FNs klimapanel er en ny påminnelse om hvor til de grader alvorlig situasjonen er. Vi driver en sanseløs rovdrift på livsgrunnlaget vårt. Og regninga, som vi overlater til de som kommer etter oss, overstiger alle kredittkortgrenser. Likevel, eller kanskje derfor, sank FN-rapporten som en stein til bunnen av nettavisforsidene.

I stedet for å handle fortsetter vi i tråd med veksttankegangens evangelium. Vi bygger, river, forbrenner, graver, reiser, forbruker og kaster. Ikke av glede over å ødelegge, men fordi vi av en uforståelig grunn mener at hensynet til naturen må vike for nesten hvilket som helst annet hensyn. “Mer av alt, raskere,” er visstnok løsningen, ifølge en utredning som nylig ble lagt fram for Stortinget.

Kognitiv dissonans

For meg er det vanskelig å forstå hvorfor ikke alle ser alvoret, kjenner på sorg over at det skjer, og ikke minst, tenker at vi må gjøre alt vi kan. Men noen har forsøkt å forklare meg, og psykologene trekker fram begrepet kognitiv dissonans: Den følelsen som oppstår når vi står i en ubehagelig konflikt, for eksempel dersom man røyker samtidig som man vet at det er skadelig å røyke. Vi løser den kognitive dissonansen på en av to måter, enten kan vi bagatellisere og si til oss selv “det er ikke så farlig å røyke”, eller vi kan endre handling, vi kan slutte å røyke.

I møte med klimaendringer og naturkrise tror jeg mange befinner seg i en mellomposisjon - man erkjenner alvoret, men man bagatelliserer egen betydning for å bidra til løsningen, og derfor lar man det ikke føre til handling. Og det er jo ikke så vanskelig å forstå, for i motsetning til å slutte å røyke som vil gi deg sunnere lunger, vil ikke kloden komme på rett kjøl på grunn av din handling alene. Dersom bare du handler, går det galt likevel.

Vi er ikke alene

Men gjett hva. Vi er ikke alene. Det er ikke gjennom enkeltpersoners handlinger vi skal få kloden på rettere kjøl, det er gjennom samhandling. Og demokratiet er som skapt for situasjoner som dette. Dersom vi bruker stemmeretten vår vil vi kunne løse problemene vi står i, i fellesskap. Det har riktignok gått for langt til at “alt blir bra”, det skjønner alle. Men det hersker ingen tvil om at det blir bedre dersom vi prøver så godt vi kan, enn om vi fortsetter som før.

Jeg er ganske sikker på at det ikke er økosorgen i seg selv som gjør at håpløsheten banker på hos meg, det er det mangelen på handling som gjør. Å gråte over spilt melk hjelper ingen, men vi kan slutte å spille melk. Det vil jeg fortsette å handle for at vi skal klare å få til.