Et sted å elske

Jeg synes Kolbotn er et deilig tettsted fullt av kvalitet, sjarm og sjel. Samtidig ser jeg mye som er gått galt og jeg ergrer meg grønn over feilsteg og dumme valg. For å balansere til dels høylytt misnøye slår jeg likevel til med gamle Oppegård kommunes omdiskuterte visjon som overskrift.

Redaktør Bjørshol satte fyr på kommentarfeltet forrige uke med sin treffende leder om «1410 Blokkbotn». Jeg deler redaktørens opplevelse av at fortettingen på Kolbotn har vært for grå og for lite tilpasset historie, kultur og natur. I tillegg sørger jeg over tjernet vi har skitnet så til at det koster bøttevis av tid og penger å reparere det, og over toget som står oftere enn det går, og som bare kan tas en vei for den som er avhengig av hjul. Det er på sin plass å være skuffet. Men ingen tettsteder er perfekte, og likevel er folk glad i dem. Sånn er mitt og manges forhold til Kolbotn også.

Velkommen til 1410 «Blokkbotn»

LEDER: Er det ikke på tide at noen sier stopp snart, spør redaktør Eskil Bjørshol.

Et sted å stemme for

På ett punkt tar Bjørshol feil. Det er når han skriver at "svært lite, om noe, har skjedd for å bremse utviklingen". For takket være Kolbotn-velgernes tydelige stemmegiving i 2019 er mange små og store grep gjort for å gjøre Kolbotn mye mer natur- og menneskevennlig enn hva tidligere vedtatte planer la opp til. Mandatet velgerne ga flertallspartiene har gitt resultater. La meg oppsummere noen av de viktigste endringene:

Natur, park, småhus, hager og kantsone blir bevart til fordel for nedbygging og blokkbebyggelse. Det gjelder Båtsleppa, Generasjonsparken, naboeiendommene til parken og den historiske bygningen Venleik, hvor det nå planlegges et “frivillighetens hus”. Rikeåsen og Kollen blir også bevart for framtiden. Litt lenger unna ligger Nedre Ekornrud hvor kommunestyret både har stanset etablering av slambehandlingsanlegg, og reist en rekke spørsmål og forbehold som må besvares før en eventuell boligbygging der. En skjøtselsplan for kantsonen til Kolbotnvannet er også på trappene. Det eneste som gjenstår av fortetting er på allerede bebygde arealer.

“Uterommene” i Kolbotn sentrum, som med rette har blitt beskrevet som tidvis grå og livløse, får et skikkelig løft. Det vil gi flere trær og mer natur, lekeplasser og ikke minst, en utvidelse av Rådhusparken med vannspeil om sommeren og skøytebane (med ekte is) om vinteren. Dette arbeidet startet med et vedtak foreslått av MDGs Jens Nordahl tilbake i Oppegård kommunestyre, om å innhente innbyggeres ønsker for Kolbotns torg og gater. Og enda er det en stund før det står ferdig. For utålmodige sjeler er det en prøvelse at det tar så lang tid å utvikle et tettsted. På den annen side er det nettopp tiden som har gjort det mulig å endre kurs underveis.

Et sted å trives

På samme tid er Kolbotn en perle. Det skyldes aller mest de fine folka som skaper gode møter og møteplasser, enten det er i fullsatt sal i kulturhuset og skolenes aulaer, på skøyter ut fra brygga, eller på tomannshånd over en kopp kaffe, innendørs eller utendørs, i gamle eller nye hus og hager. Og på grunn av Kolbotntjernet (eller -vannet, da…), Kolben, det gamle rådhuset og Rådhusparken, Generasjonsparken og villaen Venleik (som forhåpentligvis snart blir et frivillighetens hus), Sentrumsbygget, Ingieråsen, Pyramiden, Gamle Tårnhuset, Kantoråsen, Ingierkollen og mange hyggelige butikker og spisesteder, for å nevne noe. Flere av de nyeste byggeprosjektene er også mye mer vellykkede enn de tidligste, med en høyere bevissthet med tanke på bomiljø, arkitektur og naturvennlighet, inkludert åpning av bekker som tidligere lå i rør.

Et sted å bo nært

For jeg er ikke negativ til fortetting i seg selv, så lenge det gjøres rett med tanke på bokvalitet og natur. Da kan fortetting gi etterspørsel nok til at folk flest får tjenester, naboer, aktiviteter og opplevelser tett på - akkurat slik mange Kolbotn-boere setter ord på at de har det og setter pris på, på tross av at slett ikke alt er gjort rett. Å bo nært reduserer også behovet for transport og veibygging, og, aller viktigst, fortetting av allerede bebygd areal er den eneste måten å håndtere befolkningsvekst og næringsutvikling på uten å bygge ned enda mer natur.